Marokko

Hovedsiden
Cv
Oppussing
Dyreliv
Meninger
Historie
Slektshistorie
Reiseskildringer side 1
Reiseskildringer side 2

Send meg en epost

Marokkos flagg

Reiseskildringer - Marokko

Marokkos riksvåpen

Trykk her for å lese om Marokko på Wikipedia	Marokko - November 2003 Dagfinn og jeg

Flyturen ned var grei, uten forsinkelser og vi landet på flyplassen til Agadir kl 11 om morgenen. Min koffet med dyne i manglet. (Jeg liker ikke å sove uten dyne, så den er min følgesvenn når jeg er ute å reiser til land uten dyner) Jeg måtte melde fra om dette. Den arabiske funksjonæren som hadde til oppgave å ordne opp i slike problemer, snakket bare fransk og arabisk, så vi fikk litt problemer med kommunikasjonen. Skjemaer måtte fylles ut. Dette tok litt tid. Når papirene endelig var ferdigutfyllt, kom Dagfinn med kufferten. Den hadde havnet på samlebåndet med bagasje fra Danmarksflyet. Allt dette hadde forårsaket at bussen hadde ventet på oss -lenge. Vi ble ikke kjennt med noen av vårt reisefølge på denne turen. Hotellet het Tafouk og lå på stranden, hadde svømmebasseng og var ok. Vi fikk badekar og veranda med ettermiddags-sol og utsikt til solnedgang og fjellet hvor Agadir hadde ligget før jordskjelvet på 60-tallet. Her sto det skrevet på fjellveggen: Allah - fedrelandet - kongen, men i forgrunnen lyste en stor Macdonalds M. Aircondition virket ikke og det var en del støy fra en platesalgsbod like i nærheten.

Vi gikk opp i byen for å bli kjent i nærområdet og handlet vann og en penn, satt litt på en fortausresturant. Om kvelden spiste vi på en resturant like ved hotellet.

Neste dag, fredag tilbrakte vi på stranden! Vi brukte den ved siden av hotellets. Den hadde finere liggesenger, og en "James" som serverte oss det vi måtte begjære og en koselig resurant med god mat. Etter stranden spaserte vi til byen. På veien ble vi kapret av en som solgte oss en 2-dagerstur til Marrakech og Esauira.
Vi fant "vår resturant", "Jardin d'eau", med peis, -hvis vi satt inne og levende musikk.

Lørdag regnet det. De innfødte var begeistret for dette. De så også frem til at Ramadan var over om 4 dager.
Vi bestillte vekking i resepsjonen til neste morgen fordi vi skulle til Marrakech. Når vi kom tilbake til rommet om kvelden, ringte firmaet vi hadde bestillt turen fra og utsatte den til torsdag p.g.a. uværet. (Kan det ha vært fordi de ikke hadde fått nok påmeldinger?)
Vi avbestillte vekkingen og fant ut at vi ville ta buss til Taradent - "den røde by" neste dag.

Inezgane
Været hadde lettet betraktelig neste morgen og dagen ble ganske solfylt.
Taxiene utenfor hotellet prøvde å kapre oss og tilbød å kjøre oss til Taradent for 400 diram. Men vi hadde bestemt oss for å ta buss for stemningens skyld. Vi fikk en taxi til å kjøre oss til buss-stasjonen. Vi kom til en bussholdeplass hvor det sto 3 arabiske damer. Vi spurte dem og de pekte og forklarte uten at de hadde forstått spørsmålet vårt, tror jeg. Så fikk de forsterkninger av to andre arabiske damer, som kunne noen utenlandske ord. Da ble det krangling. De første hadde førsteretten til belønningen for forklaringen, og jaget bort de sist ankommende, og følgte oss over plassen til en ansamling av drosjer. De fikk sin belønning og var fornøyd.
Her oppfattet vi at det ikke gikk noe buss til Taradent, men at det gikk noen fra nabobyen Inezgane. Dit ble vi kjørt. Vi ble satt av like ved byens marked. Det var et yrende folkeliv, bare arabere. Vi holdt godt på vesker og utstyr. Dagfinn hadde med seg ryggsekken med fotolinser.
Jeg tente en røyk og ble tilsnakket av en hyggelig araber. Han håndhilste og ba oss straks inn på kafeen på hjørnet som en venn av ham eide. ”Dere kan røyke der fordi dere har lov siden dere er utlendinger.” (Under ramadan kan muslimer verken spise, drikke, elske eller røyke så lenge solen er oppe.)
Vi bestilte en cola hver, vi fotograferte dem og sendt dem bildene når vi kom hjem, fordi de ga oss adressen deres.

Bussen vi skulle ha gikk ikke før om en time, så de anbefalt oss og ta en felles-taxi. Denne koste 20 diram pr. person, men vi måtte regne med 30, siden vi var utleninger. Vanligvis putte sjåføren 2 passasjerer i forsetet og 4 i baksetet. Dagfinn ble plassert i forsetet. P.g.a. sitt omfang, ble det kun plass til ham der, og han måtte betale dobbelt pris. Så begynte sjåføren å kapre flere passasjerer. Han ropte ut: Taradent, Taradent, Taradent….
Mens vi ventet på at taxien fyltes opp, kom det to nysgjerrige småpiker og prøvde og tigge penger av oss. (Vi ga dem ikke noe, -jeg gir aldri tiggere penger) De holdt på å fnise-seg-i hjel når de så et jeg ga Dagfinn en klapp i nakken. Noe slikt hadde de nok ikke sett før.

Taradent

Når vi kom frem til ”Den røde by”, også kalt Lille-Marakech, ble vi satt av utenfor byporten.
Dette var en by som fikk en til å assosiere med ”tusen og en natt” Fullt av handleboder, og kun arabere. Etter en del gåing og spennende inntrykk, fant vi et åpent torv med hvor det var et par serveringssteder. Her fikk vi overraskende nok mat – og endog vin og øl, midt i ramadan. Maten smakte fortreffelig, selv om vi ble veldig plaget av alle fluene.
Om kvelden spiste vi på en koselig restaurant på strandpromenaden ved hotellet.

Destriktets Medina
Neste dag var det litt kjølig, så vi ga opp strandsivet etter en liten stund.
Vi dro til distriktets Medina. Taxien måtte kjøre over et jorde, fordi veien var stengt av vannmasser. Av den opprinnelige medianen var det ikke mye igjen, bortsett fra muren rundt. De holdt på å restaurere den. En del håndverkere, smykkesmeder og tekstilkunstnere hadde verksteder der.
Om kvelden spiste vi på "Jardin d'eau" –inne foran peisen.

På biltur Tirsdag leide vi bil. Vi ville oppleve fiskemarkede og dro dit. Vi hadde fått feil informasjon, fiskemarkede var stengt. Dagfinn fotograferte litt båter. Så dro vi på en biltur litt innover i landet. Dette var en sann naturopplevelse. Vi stoppet i to byer og handlet fanta (colaen de hadde var varm og i plast-flasker) og film og røyk. Langs veien fant vi en restaurant vi spiste lunch på. En liten gutt tok imot bestilling og serverte oss. Andre enn denne gutten så vi ikke under hele seansen. Jeg spurte ham om han hadde laget maten også, men han fortalte at det var moren hans. Da vi dro fra restauranten tok vi opp en haiker, - en liten veldig høflig gutt. Han håndhilste på oss og var veldig blid. Han satt på med oss ca 20 minutter. Jeg begynte å bli bekymret om han ville av i det hele tatt, men han insisterte på å sitte på til willagen. Han gikk til slutt av ved den såkalte Willagen – en klynge med hus oppe i en skråning. Da vi kom bakveien til Agadir, stoppet vi i araberstrøket og spiste. Jeg trodde dette var en restaurant med kun arabere, men det var en del turister her også. Maten var god og billig. De serverte ikke alkohol.

Onsdag - Id Vi sto tidlig opp fordi vi nok en gang ville se fiskemarkede. Ikke flaks i dag heller. Jeg var syk og inntok kun cola hele dagen. Vi var på stranden og spiste langs strandpromenaden om kvelden. Det var et yrende folkeliv. ALLE arabere var ute og gikk, de feiret Id
Dagfinns bilder, solnedgang på stranden

Marrakech
Torsdag kl 7 sto vi parat utenfor hotellet. Det kom ingen buss, men en drosje. Vi ble forklar at de andre reisedeltagerne (8stk?) var blitt syke, og at vi derfor fikk drosje. Drosjesjoføren hadde med seg en kamerat. Vi var fornøyd med det. I Marrakech ble vi innlosjert på Grand Hotell Tazi. Det lå sentralt til like ved medianen. Drosjesjoføren ville ha det resterende oppgjøret for turen. – Vi hadde betalt 500 i depositum. Så fortalte han at vi ikke kunne dra til Essaoira dagen etter og at lunsjen som egentlig var inkludert, ikke kunne finne sted fordi vi hadde fått drosje, og at da ville de gå med underskudd. Omvisningen i byen ville vi derimot få. Omvisningen bestod i litt trasking rundt i handlebodene inkludert en meget planlagt tur til et teppeverksted som sikkert fetteren han eide. (Han tilbød seg også en omvisning til palasset, men vi avslo) Vi trasket en del i ”kjøpestrøket” den dagen. Dagfinn trengte en lommebok. En araber dro oss med til en butikk som lå i annen etasje. Foran montere hvor lommebøker ble oppbevart, lå det en mann som var innpakket. Han var sannsynligvis død.
Vi spiste lunsj på en tak-kafe med utsikt over torget, ”Jama Infema” (Vet ikke om det er slik det skrives)
Da vi gikk tilbake til medinaen om ettermiddagen var torget forandret!! Et sant eventyr. Her var det ansamlinger av mennesker i hundrevis. Et sted var et en historieforteller som hadde tiltrukket seg tilhørere, et sted slangetemmer, sangtrupper, trubadurer og så videre. En del av plassen hadde også forvandlet seg til et hav av ”restauranter” i det fri. Her ble det grillet og servert. Noen hadde spesialisert seg på snegler, andre hadde et litt mer varierende tilbud. Her inntok vi dagens middag.
Vi var slitne av all gåingen. (Noen stopp for å drikke cola (som nå hadde kurert meg) hadde det også blitt.) Jeg insisterte på hestedrosje hjem. Vi forhandlet om prisen. Kusken sa at han kunne vise oss palasset også, men vi var ikke intressert i det. Han kjørte dit likevel. (Grunnen var nok at hadde vi reist direkte hjem hadde turen kun tatt to minutter, fordi hotellet lå rett rundt hjørnet.) Vi tok litt rødvin i hotellets foae før vi la oss.

Torvet om formiddagen
Medinaens torv om ettermiddagen

Torvet om ettermiddagen
Resturant i det fri

Kveldens middag

Hotellets interiør var forseggjort

Frokosten på hotellet besto av kaffe eller te og rundstykker med syltetøy, så vi gikk opp til medinaen på jakt etter mat. Her var det en liten bod hvor de solgte mat de til bredte. Vi bestilte 200 gram lammekjøtt hver. Kjempegodt. Ved siden at fikk vi tomat og løk-salat med karri, og ferskt brød som noen koner hadde bakt. De satt ved siden av og solgte dem fra kurver med håndkle over. Vi fikk lov til å sitte inni boden mens vi spiste.
Når sjåføren kom for å hente oss, en time forsinket, prøvde vi nok en gang å få ham til å kjøre oss til Essaoira men vi misslyktes i det.

Mens vi satt å slappet av på en isbar, opplevde vi at moskeen ved siden av hadde "gudstjeneste". De som ikke fikk plass inne, la rett og slett bønnematten på bakken foran inngangen

Lørdag, søndag og mandag slappet vi av. Var vi på stranden, jeg var hos frisøren, nok et mislykket forsøk til fiskemarkede og så ett vellykket og var i nærområdet. Klaget også på utflukten hos han vi hadde kjøpt den av. Han var så hyggelig og ba oss på marokkansk te. Dette var en tidkrevende sak. Vi var ganske lei av ham innen vi slapp unna, med et askebeger som erstatning og et løfte om at han ikke lenger skulle samarbeide med han som hadde kjørt oss.
Mandag ettermiddag ringte vi bilutleiefirma og spurte om en bil til neste morgen

Essaoira - Den hvite by, også kallt Afrikas Skagen

Tirsdag morgen kl 9 kom en med bilen til oss. Siden vi hadde blitt snytt for Essaoira på utflukten ville vi ta oss dit selv. Vi kjørte oppover langs kysten. Kjempfin kyst, med masse fine strender. Ubebygget foreløpig. Det hadde kanskje vært her man skulle innvistere i tomt?
Dagfinn kjørte og bannet hver gang han oppdaget et fantastisk motiv han ikke fikk tatt bilde av. For eksempel noen damer med klær i sterke farger

Vi parkerte på en parkeringsplass like ved fisketorget som også ikke var langt fra inngangen til medinaen. Fisketorget var koselig. Her bestilte vi scampi. De verste jeg har smakt, forresten ikke riktig, fordi de smakte ingenting, innholdet manglet og skallet var bredt. Vi tilbrakte et par timer i medinaen, og fant ut at vi ville kjøre litt innover i landet, på jakt etter fotomotiv. Når vi kom tilbake til parkeringsplassen, var det flere som ga seg ut for å være parkeringsvakter som krevde penger for at vi hadde stått der, men vi hadde allerede betalt.

Hjem-turen
Jeg kjørte så Dagfinn kunne konsentrere seg om det kunstneriske og kartet. I den byen vi kom til, stemte ikke navnene på veiskiltene overens med dem vi hadde ventet å finne, men logisk sett tok vi av til venstre. Skiltet indikerte at det skulle være 17 km til neste landsby. Etter 17 km kom vi til et veiskille med et godt merket skilt – kun på arabisk.

Her hadde det vært en fordel å kunne arabisk

Vi valgte veien til høyre, og kjørte, -og kjørte. Vi kom opp på ”verdens tak”. Høyt. Veien var fin, -og lang. (Før vi hadde forlatt Esauira hadde vi konstatert at vi måtte fylle mer bensin, men at det som tanken inneholdt var tilstekkelig for den lille avstikkeren inn i landet)
Vi begynte å bli riktig bekymret for bensinen, men å snu virket ikke lurt siden vi hadde kjørt så langt. Vi begynte å snakke om at vi gikk opp for bensin, og måtte overnatte i bilen her oppe i Atlas-fjellene. Foreløpig var dette bare en morsom spøk.
Vi hadde et stykke selskap av en bil, - en jeep. Vi kjørte forbi og synes det var trygt å ha den bak oss i tilfelle vi fikk bensinstopp.

Så kom vi til en liten fjell-landby (samling av noen hus). Utenfor ”landsbyen” sto det en bil og en innfødt. Vi spurte etter petroleum. Etter at han fikk litt assistanse av en annen som kunne noen få ord på fransk, nevnte han Imintanouta og pekte og sa noe som vi oppfattet so noen og tyve kilometer. Vi begynte å kjøre – ca 50 meter, og der så det ut til at veien stoppet, eller i alle fall gikk over til å bli en grusvei med VELDIG stor og UJEVN grus. Vi returnert til mannen. Han nevnte piste. Dette oppfattet jeg som pista. (På spansk er motorvei Auto-pista og fant ut senere, at piste betydde sti på fransk)
Jeg var sikker på at denne veien ville ende i en motorvei bare vi var litt tålmodige. Han hadde også nevn tallet 7 på fransk.
Vi begynte å kjøre på denne veien. Rettere sagt, vi la i vei med bilen balanserende på stener, og bare håpet bensinen ville rekke.
Det gikk ikke fort. Vi kjørte, og kjørte, - og kjørte. Det ble mørkt. To, eller tre ganger måtte vi ta et valg om hvilken vei vi skulle ta fordi veien delte seg. En gang møtte vi en gammel mann på et esel. Han ønsket oss velkommen. Det var sannsynligvis det eneste ordet han kunne på ikke-arabisk. Når veien skilte seg etter at vi hadde møtt ham, tok vi høyre, fordi Imintanouta lignet mest på det han hadde sagt når han pekte mot høyre. Nå ble veien ikke bare ille, men føltes MEGET utrygg. Det var bratt der, og vann hadde tydeligvis gjort veien smalere. Jeg er ikke glad i å kjøre nær stupekant, men nå måtte vi. Vi hadde nå begge to med bekymring begynt å tenke på konsekvensene ved vår situasjon, som ganske sannsynelig ville ende med at bensinen tok slutt og at vi ikke kom videre og måtte overnatte under åpen himmel. Vi hadde et ullteppe i bilen, og to telefoner. (Jeg trodde min var halvveis oppladet, noe som viste seg at den ikke var). Uansett ville vi ikke fått noe hjelp den natten.
- Dagfinn fortalte etterpå at han tvilte på om vi også neste dag ville ha greid og beskrive vår posisjon, og at dette var grunnen til at han, hver gang han merket tegn til liv – en hund som bjeffet i det fjerne for eksempel – spurte meg om hva trippmåleren sto på.
Jeg hadde også vært inne på den tanken, men jeg er en meget bekymringsløs person, så jeg lot være å tenke på neste dag. Jeg var mest opptatt av vår daværende situasjon.
Tilbake til stenveien. Noen steder så vi spor av at det hadde vært biler der før, men disse sporene var meget harde og virket på meg som fossiler. De kunne kjøres oppå uten at de gikk i stykker.
Tilslutt kom vi til en klynge hus og stenen i mitt hjerte begynte å bli lettere. – Men for å nå husklyngen måtte vi forsere et uttørket elveleie. Bilen overlevde det også og klatret de siste 20-30 meterne. Vi kjørte rett inn på tunet – forbi et tre ved ”byinngangen” Et hus i midten og en klynge hus i ring rundt var det vi fant. - En forlatt, skummel, utdødd spøkelsesby i nattens mørke. Da sank motet mitt, og jeg var nesten på gråten. En landsby hadde for meg betydd en vei ut fra den andre siden. Motet var ikke på topp da vi desperate kjørte rundt for å finne en annen vei ut. Vi fant en. LITT bedre enn den vi hadde kommet fra.
- Vi fortsatte.
Vi kom forbi et par døde hus til og et bål i det fjerne. Veien fortsatte over ”sten og sten”
Så kom vi til asfalt!!
Høyre eller venstre??
Jeg bestemte uten å rådføre meg. Høyre var retningen mot Agadir. (Jeg har glemt å fortelle at det var stjerneklart og halvmåne den kvelden. Det hadde også blåst, noe jeg ikke hadde lagt merke til etter min streben etter å balansere bilen på toppen av stenene.)
- Ok, vi tok til høyre. Vi så noen anleggsmaskiner sto parkert. Etter 2-3 hundre meter ble veien dårligere og jeg besluttet egenrådig nok en gang – å snu. Etter 1 til 2 kilometer denne veien ble veien dårligere her også! – Pluss at den delte seg. Vi tok først til høyre og endte heldigvis ganske raskt i et sandtak. Så vi snudde. Jeg begynte å bli desperat og foreslo og snu igjen. Heldigvis insisterte Dagfinn på at det ville være idiotisk, og det var det selvfølgelig.
-Vi fortsatte, og ENDELIG en HELT ORDENTLIG VEI! Med veiskilt på fransk!
Vi slo av motoren. Jeg tisset og Dagfinn leste kart. Her var han kjent. Vi var på den veien vi hadde kjørt den første dagen vi leide bil! Vi visste at det ville være langt til bensinstasjon, men veien bar nedover. Bilen gikk i fri det meste av nedstigningen. Utrolig, men vi kom ned på motorveien. Den som gikk til Marrakech. Dagfinn besluttet at traff vi på en politikontroll, -noe det var mange av på motorveien – skulle vi stanse og be politiet om hjelp til å hente bensin. Ved den første kontrollen stanset vi. Konstabelen vi spurte var bare blid og sa ”ittno problem” bensinstasjon 10 km lengre fremme. Etter 11 km ankom vi bensinstasjonen!

Hotellet vi bodde på hadde flotte bogenvilla

Feriens siste dag

Vi våknet sent neste morgen, vår feries siste dag. Vi hadde bestemt oss for ikke å rekke frokosten på hotellet, (den ble servert fra kl 5.30-10) så vi spiste en omelett på stranden som smakte godt. Her tilbrakte vi hele dagen. Været var fortreffelig. Foruten at Dagfinn badet en del ganger, vi leste bøker og at vi kostet oss, hadde vi en lite hyggelig opplevelse der.
En av strandrestaurantens kelnere sitter (ligger på kne) med en barrikade av solmadrasser rundt en norsk dame og masserer henne med sololje. Han sender stjålende blikk mot oss og rundt seg for å overbevise seg om at ingen oppdager ham. Hun har en datter med seg på 12-14 år. En annen kelner har tatt med seg datteren opp til restauranten for å holde henne unna. Masseringen blir mer og mer inntim. Dette kan ikke jeg se på uten å gjøre noe med det. Jeg tar på meg kjolen og går bort til henne å ber henne ta med seg datteren sin ut for å ta et bad. Det gjør hun. Det er ille at barn skal oppleve slike ting!

Om kvelden spiste vi på "Jardin d'eau" igjen.

Siden er laget i mai 2008

Telefon: 22607227 Mobil 47022836
E-post: e-sylou@online.no

Adresse Ullevålsveien 69
0454 Oslo