Drosjeturen på ca en halvtime kom på 1200 skilling. (NOK 100,-).
Vi sjekket inn på hotellet (Jacaranda) og spiste frokost. Vi ringte Jet-Travel og to representanter derfra hentet oss (den ene var sønnen til Ada – sjefen for safaribiten i firmaet.) Vi betalte safarien og ble presentert for David.

På hotellrommet kl 15.15, lokal tid.
Vi er trette! Det var ikke mye søvn vi fikk på flyet i natt. Vi er litt i tvil om vi skal sove eller ikke, eller om vi skal drikke shampisen som vi kjøpte på Gardermoen, og som står til kjøling i kjøleskapet i resepsjonen.
Dagfinn ringer Ada på Jet-Travel som skal organisere resten av turen for oss. Han skal sjekke min pålitelighet. (Jeg snakket med henne på telefonen mens Dagfinn var på do på safariparken, og jeg vet ikke helt konkret hva jeg sa ”ja, det er bra” til.
Safaritur fra i morgen og fire dager fremover er iallefall i boks. Av det jeg oppfattet var at flyet fra Nairobi til Lamu var fullt, slik at vi tar nattoget til Mombasa direkte etter safarituren.

Vi hentet shampisen og fortærte den. Så spiste vi middag på hotellet og sovnet kl 20 etter 34 timer uten skikkelig søvn.

Første stopp var etter ca 3 timers kjøring, på et utsiktspunkt over Rift Valley. Vi tok bilder, jeg av et lite rart dyr på størrelse med en katt, som en sa at det tilhørte elefantslekten(?) Rift Valley var enorm. Jeg kjøpte 1 cola, og Dagfinn 2 mango. Det var en innhegning der, med mange forskjellige høns. Da vi skulle dra videre tok jeg med meg den halvfulle colaflasken og han som eide den kom løpende etter, men han fikk en tom av David, så jeg fikk beholde min.
Langs veien fikk vi sett hvordan folk levde. Husene varierte fra ingenting til blikkhus. Det fantes mange hotell på veien, noen av dem var bare satt sammen av simple planker eller blikk, og hadde navn som: Paradis Hotel o.s.v. Lastebilene stoppet midt i veien og pratet med hverandre, slik at andre biler som skulle frem, måtte kjøre forbi via grøften.

Vi kjørte forbi Lake Navasha, her så vi de første flamingoene gjennom kikkerten. Langs veien her satt folk og solgte sekker med en slags salt som de hadde utvunnet av saltvannsinnsjøen. (Både Navasha og Nakuru er saltvannsinnsjøer.) Vi kjørte også forbi Naivasha By, Lake Elementeita og Nakuru By.

Kl 15.14 Lion Hill Lodge, utenfor ”hytten” vår.

Været har vært kjempefint i dag. Dette er på slutten av årstiden ”den lette regntid” Det kom noen dråper når vi gikk fra lunchen, men nå stikker solen frem igjen. Vi har sett den første av ”The big five” Nesehorn. (The big five er Nesehorn, løve, leopard, elefant og giraff.) Jeg har hentet meg en kopp te. Har gått frem og tilbake med en søppelpose. Oppdaget at det var en søppelkasse rett her på stien utenfor rommet vårt.

Vi møtte David igjen klokken fire og dro ut igjen. Vi fant diamanten i parken nesten med en gang – Leoparden. Nasjonalparken er 200 km2  og det finnes anslagsvis 10-12 leoparder her.

Meg utenfor hytten vår	Her inntok vi måltidene	Vår første leopard

Kenya er et pent land.
Vi kjørte forbi en ”skog” av Yophifobia – et kjempestort kaktustre uten torner. Dette er den største ansamlingen av slike trær i verden. For meg har ordet ”Jungeltelegraf” fått en ny betydning. Safarisjåførene stopper og prater når de møtes og forteller hverandre hvilke dyr de har sett, og hvor. Dette gjør at de har et ganske godt overblikk over hvor dyrene i parken befinner seg til enhver tid.

Det var buffé de bød på til middag og den smakte fortreffelig. En gitarist spilte, blant annet Beatles.
En av kelnerne stjal kjøtt fra Buffeen, forsynte seg på en tallerken og gjemte denne på et bord ved kjøkkendøren. Han var veldig nervøs og redd for å bli oppdaget av hovmesteren. Koselig kveld. Vi returnerte til hytten vår tidlig. Vi var veldig påpasselige på å ikke ha lys på inne, for ikke å få inn insekter på rommet. Jeg hadde tatt med meg Philips lommelykt. Den puttet jeg under hodeputen før jeg sovnet, og glemte den igjen når vi dro tidlig neste morgen. Vi skulle videre til Masa Mari

Mandag 22. november

I bilen kl 7.30 ca.
Vi har spist frokost, og befinner oss ute av nasjonalparken, på vei til Masai-Mara. (Som betyr The spotted area)

Masai-Mara  er et naturreservat i motsetning til Lake Nakuru som er en nasjonalpark. En nasjonalpark er statelig drevet. Et  naturreservat eies av menneskene som bor i området.

Veien er humpete.

Vi trengte shilling, og fikk David til å stoppe i en minibank i Naivasha. Vi hadde også to stopp til. Først et typisk turiststoppested langs veien. Som bare eksisterer for å selge suvernier til turister. De tilbyr også gratis dobesøk. (Jeg tror at sjåførene får smøring for å stoppe på disse.) Dagfinn kjøpte 2 lysestaker. Han prutet fra 8000 skilling til 1500 for 1. En bommet en penn fra meg. Jeg kjøpte en cola og tyggegummi – amerikansk type. Vi skulle også stoppet i en by, og ble skuffet da David passerte sentrum og stoppet på en bensinstasjon i utkanten av den, - med turistboder rundt.

Her var vi på do, og betalte for dobesøket i en ”postkasse” som var plassert utenfor. Det var bæsj på gulvet på damedo.

Dagfinn gikk inne i en butikk som ble passet av broren til butikkeieren. Han spurte Dagfinn om norske mynter. Han var lærer og Dagfinn var mektig imponert over verdenskartet som hang på veggen som han hadde tegnet – Vi ga ham en av hver norske mynt. Vi spurte David om vi ikke kunne stoppe oppe i byen, når vi skulle kjøre tilbake.

Nå befant vi oss i masaiene territorium. De hadde fantastiske farger på klærne (for det meste knall rød) og går med dem til hverdags.
Det var politikontroller langs veiene. De sjekker førekort, som må fornyes 1 gang i året. Dette koster 500 shilling, og mange kjører uten. Utover de 500 shillingene er det ikke vanskelig å få sertifikat i Kenya.
Vi kjørte videre, et sted var det en skillpadde som spaserte over veien.
Ved inngangen til parken ble vi overfalt av kvinnelige Masaier, som tigget oss om å kjøpe noe av dem. (Jeg hadde dessverre glemt å lukke igjen vinduet i bilen.) Dagfinn tok bilder av to av dem, - mot betaling selvfølgelig.

Tirsdag 23. november

Ved frokostbordet ba vi om vann, cola og en liten flaske rødvin, for å ta med oss på safari. Vi spurte også om å få lånte med oss 2 stettglass. David skulle ta med seg lunchpakker.
Kl 8.00, i bilen. På vei til nye eventyr i dag også.

Nesten med en gang fant vi en leopard som hvilte høyt i et tre. Det var en del andre biler der også. Plutselig begynte alle bilene å bevege seg bort fra treet. (Unntatt en som viste seg å være en reportasjebil som hadde søkt tillatelse om å kjøre utenom bilstien.) Vi skjønte først ikke hvorfor, men det viste seg at en bil med oppsynsmenn (Ranger) nærmet seg.
Det ble diskusjon om det er vei, eller ikke, forbi det treet som leoparden ligger.
David unngikk bot. Sa at veien var der, men sannheten var at den var bare laget av biler som har kjørt bort dit. Boten hadde i tilfellet kostet
2000 shilling (160 kr).

Et løvepar hadde en lang hyrdestund

Vi begynte å bli sultne så David kjørte til et egnet sted for å innta den medbrakte lunchen. Under det første treet vi kjørte bort til, var det folk fra før, så vi fant et nytt. (David sjekket at ingen leopard lå i treet og ventet på lunch.) Vår lunch smakte fortreffelig, og etterhvert fikk vi selskap av folk fra en annen safaribil.

Vi kjørte over en bro som det gikk en stor elv under. Elven og elvebredden var et fantastisk syn! Gribber! Ubeskrivelig mange! Døde gnuer var samlet her på grunn av vannføringen i elven. Noe som fikk det til å være et paradis for gribber.
På grensen mellom Tanzania og Kenya stoppet vi litt før vi dro opp til en elv hvor vi så flodhester og krokodiller.

Ved en ”bomstasjon” fikk vi selskap av en haiker. Han satt på et stykke. Han skulle til en observasjons-stasjon. Vi ble forbauset når han insisterte på å gå den siste biten (Dette området var fullt av farlige dyr!) Han hadde et våpen å forsvare seg med.

Når vi kom hjem fra game-driven fikk vi nytt telt. Telt nr 19. Dette var mye finere.

Teltet vi fikk byttet til.

Dobbelseng og tregulv

Og toalett (Ikke badekar, eller dør)

Kl 16.15. Vi sitter utenfor det nye teltet. Det har ordentlig tregulv og en grand lit seng. Det er nytt. De skal bytte ut alle teltene. Det er ordentlig rundt her med plener. James har akkurat vært her med koffertene våre. Tøyet vi leverte inn til vask i dag morges, ligger rene på sengen. I dag har vi tatt enormt mye bilder. Vi kommer ikke på noe dyr vi ikke har sett. David var veldig sliten. Han har for det meste kjørt siden 8 i dag tidlig.
Nå falt det akkurat ned en stor gren fra et tre. En due sparket litt for mye fra da den lettet.
Nå braker det veldig rundt oss, det regner ikke, men vi fikk en skur på veien idag. David hadde litt problemer når vi kjørte utenom hovedveien. Jeg holdt på å komme med råd, men tok meg nesten i det. – Han er en god sjåfør

Litt senere. Nå regner det kraftig og vi har tatt alle tingene inn, - rett innenfor teltåpningen. Jeg sitter med benene utenfor teltet og meg selv innenfor slik at jeg kan se hva jeg skriver. Lyset er slått av fra 16 til 17.30 (fordi de fleste er på game-drive), og  fra 24 til 6 om natten.

Mens vi spiste middag var det en gitarist som sang ”Hapana motata”(som betyr ”ikke’no problem”, - to ord vi lærte veldig godt) og Willy Nelsons ”Bobby sings the blues”.
Etter middag var vi innom baren ved peisen.

Onsdag 24. november

Onsdag drar vi ut før frokost. Vi ser giraffer og elefanter blant mye annet. Flokker med apekatter (type Babon) som er på morgenvandring.
Morgendugget omvandrer enger til vakre motiv av spindelvev. Dagfinn spør David om vi kan stoppe og ta noen nærbilder, men det får vi ikke lov til. Her er det ikke trygt å ferdes til fots. Vi  fant noen løver som vi virkelig fikk nærbilde av. Vi kjørte også forbi Masa Maris flystripe.

Etter frokost pakker vi for å returnere til Nairobi.

Hos Masaiene

Men først skal vi besøke Masaiene. De danser velkomstdans for oss. Daniel het han som tok imot betaling fra oss, for å besøke dem. Han snakket engelsk. Vi ble møtt av en kjempeflokk med kyr. Daniel fortalte at de hadde 200. De var på vei til beite. (Selvfølgelig med gjetere) Jo mere kyr man eier, jo rikere er man. Faren, en av hans koner og en del barn satt utenfor ”eiendommen”.  Det var en ”innhegning” som besto av tett kratt med torner på. Dette fungerte som vern mot villdyr.

Faren var 85-92 år gammel. (Vi fikk flere forskjellige opplysninger, så det eksakte antall år vet vi ikke). Han hadde 7 koner og 32 barn. Hans eldste sønn var 62 år, men bodde ikke hjemme lenger.
Vi ble vist inn. Det var hus langs kanten og en stor åpen plass i midten. Bakken var dekket av en tykk masse, blanding av jord og kuruker. (Det hadde regnet dagen i forveien, så det var ganske bløtt.) Masaiene gikk barbente, vi måtte holde oss rundt kanten fordi vi hadde sko.

                 

Et svenskt ektepar slår seg også ned ved bordet, og vi kommer i snakk med dem. Og som vanlig når man snakker med svensker kommer samtalen inn på hva ting koster. De advarte oss også mot å ha vindu oppe uten myggnetting.
Vi blir tildelt sovevogn. Toget er veldig gammelt, og vi får utdelt en lommelykt fordi lyset virker ikke. Vi har fått reservert plass i restauranten. Vi deler bord med to politimenn. De er med på toget i offesiellt oppdrag. De kjører bare halve veien, der er det vaktskifte. De skifter tog med de som kommer fra Mombasa. Slik at de etter endt jobb er hjemme igjen. På nabobordet sitter to norske piker som lånte saltkar av oss. De er fra Bergen.

Når vi kommer tilbake til sovevognen, har de redd opp senger. Det blir ikke noe ”ligge på armen” i natt. Jeg tar den øverste køyen. Jeg sover godt natten igjennom. Det var verre med Dagfinn. Han sov ikke stort. 

Vi sitter på en restaurant på stranden ikke så langt fra hotellet vårt og skal spise lunch. (Hevn for dårlig service på hotellet – ikke så lurt) Vi har bestilt grillet gris og Dagfinn har gått med på å ta pommes frites fordi de ikke hadde noe ferdigkokt ris. (det var ikke noe problem å koke, men jeg tenkte det ville ta veldig lang tid)

Jeg var hos frisøren på hotellet og vasket håret, siden vi ikke hadde badekar. Friserdamen fortalte at det var en norsk dame som eide hotellet og at hun var veldig glad i å snakke med nordmenn. –Vi så etter henne de følgende dagene, men traff henne ikke.

Middagen ble servert ved baren i haven. Etterpå var det underholdning. Det var dansere fra en stamme som het Kiliema

Fredag 26. november

Vi tenkte vi skulle bruke dagen til å se oss om i Mombasa, som var Kenyas hovedstad i 1907. Mombasa har 1,5 millioner innbyggere og gamlebyen 50 000. Vi ble enig med en drosjesjåfør som hotellet skaffet, om pris og varighet på turen. Han kjørte oss inn til byen, langs gamlebyen og til Fort Jesus. Drosjesjåføren skaffet oss en guide for omvisning i Fortet.

Når vi kjørte rundt i byen satt en gutt seg ned og dro ned buksen for å bæsje helt uanfektet av trafikken på alle sider av ham, i en firkantet fordypning i midtrabatten mellom bilene.
Kl 13.45. Nå sitter vi på Blue Room Company kafé midt i byen og spiser lunch. Dagfinn har gått bort for å kjøpe mat. Stedet kan minne litt om Mc Donalds, og ligger i en av hovedgatene. Sjåføren venter utenfor.
Han har vist oss alt det han kan tenke seg av byen. Og byen byr på mange inntrykk. Gamlebyen ikke minst. Vi har vært på marked. Der solgte de blant annet krydder. Vi ble overfalt av selgere. Vi kjøpte kasjunøtter, andre nøtter og vaniljestang.
Vi gikk forbi kjøttmarkete og gjennom kyllingmarkede.  Guiden vår fikk 1000 skilling. 80 NOK. Han var lykkelig. Nå skulle han gå innom kyllingmarkete å kjøpe en kylling (250 shilling) å gå hjem.

Om kvelden spiste vi middag på hotellet og så på underholdningen . En dame som Dagfinn kalt Gro Harlem Brundtland p.g.a. utseende, var full og danset med seg selv og andre, hvis noen kom bort til henne. Hun og mannen hadde ikke helt evnen til å kose seg på ferie sammen. Å sitte og betrakte denne damen var en bra underholdning i seg selv. Vi gikk og la oss ganske sent.

Lørdag 27. november

I dag har vi har fått nytt rom. Dette rommet har både badekar og stor seng, men her virker ikke aircondition. Døren virket ikke heller så det var en snekker og rettet på den. Rommet ligger i 2. etg. med utsikt til baren, svømmebassengene og havet. Så ble det en ny runde med å vente på safe-mannen igjen.

Vi våknet litt sent, men rakk frokosten.
Vi tilbringer en del timer i haven på hotellet. Vi har fått nye venner i to firfirsler som holder til her, -Quarro. Nå stiger vannet. Vi planlegger å gå bortover stranden for å finne oss et sted å spise lunch.

Tilbake til hotellet like før solnedgang.
Vi gikk bortover stranden. Dagfinn ble enig om en handel. Et bilde for 3000,- (Prutet ned fra 8000) Vi sa vi skulle kjøpe det på tilbakeveien., men selgeren sa han ville se pengene. Det endte med at Dagfinn ga ham 1000 shilling i håndpenger. (Dagfinn hadde lovet denne mannen å se på varene hans den første dagen vi var her.)

Vi gikk videre, (vasset), litt lengre enn vi hadde gått første dagen, og vi kjøpte tre ”duker” av en dame. (2 til Laila og en til meg.) Hun sa vi måtte handle nå fordi tidevannet kom.

Vi kjørte utover og kom til et korallrev. Kapteinen ” Mr Bruno”, svømte under båten og vasket glasset for alger, slik at vi fikk se bedre. Han matet fiskene. Jeg og den hollandske mannen tok en snorkletur med veiledning fra kapteinen. Kjempefantastisk!  ”Mr. Bruno” fanget også masse skjønne sjøstjerner som vi tok bilde av og kastet ut igjen.

Vi snudde og kjørte i retning av revene. Her gikk vi alle ut av båten og vasset mot revene. Ganske langt å gå, og den hollandske mannen og jeg ville gjerne svømme i en lagune vi ble fortalt om, så vi og skippern gikk til denne. Fantastisk! Lagunen var ikke dyp, kan tenke meg 2 meter på det dypeste og inneholdt en hel masse små fisk.
På vei til båten igjen bemerket Dagfinn noen store vadefugler vi så. ” Mr. Bruno” fortalte oss at han tok to slike til jul hvert år. (De er totalfredet)
Vi trengte shilling så jeg tok en drosje frem og tilbake til en minibank.

Kl 15 ca. Vi sitter og venter på hummer vi har kjøpt av de to fiskerene vi snakket med i går. Vi sitter i en liten bambusinnhegning. Vi kjøpte en flaske rødvin og en flaske hvitvin på hotellet som vi tok med oss sammen med vinopptrekker og plastglass.

Fiskeren så oss og kom oss i møte når vi gikk bortover stranden. Jo, de hadde fått fisk! Han viste oss opp til tilholdsstedet de hadde på stranden. Det var det ca et dusin mennesker.

Vi ble vist to hummerer en eldre fisker hadde tatt. De hadde fantastisk utseende sammenlignet med de gråbrune vi er vant til. Vi ble enig om prisen betalte til han som hadde eide den. Vår fisker skulle grille den.

Vi ble vist ned til ”restauranten” på stranden av en av gjengen. Han ble sittende å prate med oss. Vi bød på hvitvin, noe som jeg tror var veldig kjærkomment. Han og han som eide fiskebåten fortalte en hel del.

Under tidligere diktaturstyre var det private som eide standsonen. Fra og med 1998 tilhørte strendene fiskeridepartementet. Hvis en utdannet seg innen fiske (utdanning som er arrangert av fiskeridepartementet) så får man sette opp småhus i strandkanten. Menneskene i disse områdene tilhører Mijikenda-stammen.

En båt koster 20000 shilling (kr 1600,-) og lages på 3 måneder av ett mangotre. Det er mulig å betale litt av gangen, etterhvert som arbeidet med båten skrider frem. En båt varer i 20 år hvis man passet på den. Denne var 10 år.
De tok den opp hver 14 dag. Da brant de vekk termittene på undersiden, som spiste opp treverket. Når det var så høyt vann at man allikevel ikke kunne fiske, laget de for eks flettverk til den nye restauranten av kokospalmetre.
Det er månen som påvirker  tidevannet.

Hummerfiske skjedde på utsiden av revet med håv. Først fanget de blekksprut, så satte de håven utenfor utgangen til hummeren og slapp inn en blekksprut. Hummeren ble redd og flyktet rett inn i hoven. På en blekksprut kunne de fange mange hummer.

Tirsdag 30. november,I haven på hotellet
Vi har spist frokost, pakket, og sjekket ut fra hotellet. I natt har det regnet og det regnet også litt i dag mens vi spiste frokost, nå er himmelen mot nord helt blå.
De hadde litt problemer med å finne ut at vi skyldte noe for tøyvasken, men nå har en fra resepsjonen vært her og fått oppgjør.

15.55 på flyplassen.
Vi var i baren etter solingen og der satt ”Gro Harlem Brundtland” og mannen som vanlig og snakket ikke sammen. Vi var på stranden i dag. Først badet Dagfinn, så jeg ved lavvann. (Vi hadde tatt ut tingene av safen og hadde med oss verdisakene fra safen og delte på å passe på dem.)
Det var masse kråkeboller å tråkke på, så en innfødt kom løpende og advarte meg. Da jeg fortsatte å gå utover, ble han med meg og viste meg hvor jeg kunne trå. Han viste meg også et bløtdyr jeg måtte passe meg for. Dette bløtdyret rommet mange skjønne fargerike små fisk.

Vi tok farvel med Conni (Serveringsdamen vår) og mange andre på hotellet. Vi var litt solbrente begge to.

Drosjesjåføren som hentet oss på hotellet var veldig usynlig. Han hadde ventet på oss fra halv tre sa han. Vi ventet på ham til ti over tre, og skulle akkurat til å etterlyse ham da den engelske mannen og ”vennen” han hadde ventet på kom. (En indisk dame han sikkert hadde truffet på feriestedet i India han hadde skrytt så fælt av). Vi fortalte han at vi ventet på sjåføren vår som satt i sofaen ved siden av oss og overhørte vår samtale.

Sjåføren var ganske uerfaren, og ikke så veldig kjent på flyplassen, men til slutt fant vi ut hvor vi skulle sjekke inn. Her var det tre personer fra før. Og etter at vi kom var vi visst fulltallig så vi ble eskortert gjennom flyplassen og sikkerhetskontrollen. Her så en sikkerhetsinspektør sitt snitt i å prøve å stjele fra vesken min.

Jeg har ikke tidligere kjørt et så lite fly. Vi var 7 passasjerer totalt og to flygere. (Flyet hadde 20 passasjerseter): Den ene piloten snudde seg og sa: Velkommen, vi skal til Lamu, det tar 55 min., en nødutgang der og en der, dette er ett ikke røykefly, fest sikkerhetselene, noen spørsmål? Ok da flyr vi!

Her ble vi møtt av Ali. Han skulle eskortere oss til hotellet i Lamu. Flyplassen lå på en øy ved siden av. Vi fikk tre bærere. En hadde min lette ryggsekk og en annen min kjempetunge koffert, og en Dagfinns koffert. Vi spaserte bortover til en tremolo hvor en båt lå og ventet på passasjerene på flyet.

Det var ca 20 passasjerer om bord. En av dem var en kvinnelig politi, som passer på hvem som kommer til Lamu. (Toller).

Onsdag 1. desember

Her koster et bra hus fra 2 til 4 millioner. (160 000 til 320 000 NOK).
Et lite uoppusset hus koster fra 100 til 400 tusen. (8 til 32 tusen NOK)
Parlamentet i Kenya har 200 medlemmer , 2 av dem fra Lamu.
Det finnes 45 stammer i Kenya. Bajun-stammen bor rundt Lamu.
Det er 3 slags politi i Lamu: Kenya Police, Adminestration Police og FFU (Fildy Force Union) og GSU. Lamu har 21000 innbyggere.
Ali pekte på en mann som gikk forbi oss og sa at hvis vi for eks. ble frastjålet fotoapparat, skulle vi oppsøke denne mannen. Han var byens ”detektiv”. Han ville funnet ut hvem som oppholdt seg på åstedet, og etterforsket slik at tyven ville bli tatt.
Husene hadde en sittebenk av mur utenfor inngangen. Fra gammelt av fikk ikke menn besøke hjem med kvinner i. Derfor ble de sittende utenfor å prate.
Etter den varme guide-turen rundt i byen havnet vi slitne på en restaurant i annen etasje ned ved havnen. Vi traff de to pikene fra toget og de anbefalte denne p.g.a. at det var luftig der. De hadde akkurat sittet der litt.

Sitter alene på stranden utenfor prinsesse Caroline av Monaco hus, og har akkurat tent på en røyk. En bommet en av meg. Dagfinn skal finne ut hva vi skal gjøre etterpå.

Han hadde organisert en solnedgangs-båt-tur. Vi dro ned til havnen og møtte kaptein Mandul (Kaptein no hair) og hans mannskap. Han hadde en seilbåt med navn Peace and love. Jeg fikk styre.

Etter båtturen skulle vi spise middag. Vi gikk på Patley`s Inn, som var en bar hvor de også hadde mat, - reklamerte de med. Utvalget viste seg å ikke være på topp.
Jentene fra toget gikk forbi.
Vi fikk menyen og bestemte oss for pizza. Det hadde de ikke og heller ikke mye av det andre som sto der. Vi bestemte oss for å ta en forrett her og middag lenger nede i gaten. Bestillingen lød på to glass rødvin. (De hadde ikke hvitvin til Dagfinn) og tomatsuppe til meg og gullerotsuppe til Dagfinn. Jeg drakk opp vinglasset mitt mens vi ventet og bestilte et til. Etter en lang stund kom kelneren (tror det var sønnen til eieren) og han beklaget, men de hadde  gått opp for rødvin. Kunne jeg ta øl eller noe annet isteden? Ok Dagfinn tok øl og jeg fikk resten av hans rødvin. Etter en stund kom kelneren tilbake og beklaget, men de hadde ikke gulrøtter, han fortalte at han hadde hatt en diskusjon med foreldrene sine og insistert på at de skulle skaffe gulrøtter. Suppen skulle være klar snart. Og her sitter vi og venter.

20.03 Utviklingen av vårt forrettsmåltid: vi har fått spisebestikk. Kniv skje og gaffel. Nå fikk vi også stearinlys, salt og pepper.

20.50, på Whispers. Vi har bestilt Pizza, bollons rødvin og vann.
Vi fikk suppene våre etterhvet. Og de var gode. Vi spaserte bortover langs havnen og traff på jentene igjen. De satt og spiste hummer (hadde bestilt den dagen i forveien) på den restauranten vi hadde spist første dag. De anbefalte denne restauranten som lå i hovedgaten. (Den første pararelt med havnegaten). Dagfinn har oppdaget at de har is! (Hjemmelaget, noe annet finns ikke her)

Når vi kom hjem til Stone House hotell, kom vi for sent, porten var lukket og låst. Men vi ble sluppet inn av en i underbukse som sa: ”I have washed your dress, tomorrow I`ill iron it”

Torsdag 2. desember

I dag er vi på heldagsutflukt til stranden vis a vis, med kaptein Nohair og hans besetning. Vi ligger og slapper av i en stor hammock.

Om kvelden

I kveld har vi vært på Kenyas beste restaurant, 5 stjernes minst, (ifølge kelneren) – den samme vi spiste på første kvelden her. Har nesten gått opp for røyk, kjøpte en pakke på vei hjem fra restauranten.  Jeg hører en be i nærheten.
I morgen har vi avslått alle tilbud om å bli passet på – ingen avtaler. I kveld var alle hvite på den samme restauranten – unntatt de norske jentene som ikke var der. De har vi forresten ikke sett dem i hele dag. Jeg trodde jeg hadde bestilt pizza, men fikk spagetti, min feil.

Fredag 3. desember

I dag morges datt viften ned i hodet på Dagfinn! Han blødde fra nakken. Han tok med seg hele den forbannete tunge viften ned til resepsjonen. (Fikk så vidt slept den ned de stupbratte trappene (to etasjer)). Han ble tilbudt å få den reparert igjen, men avsto. Han avslo også tilbudet om å få et nytt rom, sa vi reiser i morgen. Han avslo også tilbudt om en tur til sykehuset. (Såret ble leget av seg selv ganske snart.)
Etter frokost var vi i banken. Det var mange mennesker der, blant annet en misjonærfamilien med tre barn, som bor på hotellet vårt, som vi spiste frokost samtidig med i går,  og som var på den samme restauranten som oss i går kveld.
Også den danske pike og neger-kjærsten hennes som var på den samme restauranten som oss i går. Banken tok litt tid. Jeg ventet litt utenfor og litt inni banken. De tar 5 % i kommisjon når man tar utpenger her.
Den danske piken vekslet inn Euro. Ved en feiltagelse fikk Dagfinn hennes penger, men dette oppdaget han og fikk rettet det opp.

Da vi spiste lunch ved havnen, (Dagfinn fiskesuppe og jeg tomatsuppe) møtte vi de to pikene fra Bergen og ble sittende å prate med dem. De foreslo at vi skulle bli med dem på diskotek om kvelden. Hun ene gikk å så etter om en bekjent av henne var med på båten fra naboøya. (Flyplass-øya). Det var han, og han og en gutt til (Lennart?) kom og slo seg ned på restauranten. Han var tydeligvis kjent og godt likt i byen. Veldig mange hilste på ham. Han het Pål og tilbrakte ferien sin her. Han jobbet for en skole som underviste barn fra slummen i Nairobi. Han hadde også en butikk her i byen som han drev sammen med en innfødt, fikk vi greie på senere.
Etterpå var vi på shoppingtur i byen. Et sted stoppet vi å kjøpe kald cola i en butikk. Vi satt oss ned uten å vite at det var utenfor en Moskee. Vi ble loset vekk fordi jeg hadde bare ben, og var dame. Dessuten hadde Dagfinn kortbukser.

Det var varmt fra før, men inne var det nesten ikke til å holde ut. Vi tok en øl hver, stående og pratet litt – i den grad det går ann å prate med hverandre i diskomusikk, før vi bela oss på hjemoverveien.

Det var bekmørkt og Pål var bekymret for at vi ikke skulle finne veien hjem. Etter å ha gått et par hundre meter, kom det en bekjent av ham løpende for å følge oss trygt hjem. Vi fortalte nok en gang at vi ikke trengte assistanse og ga ham litt driks. Han sa han ikke skulle ha noe fordi han var en venn av Pål, men vi ga ham likevel. Han gikk, og når han hadde kommet et stykke hørte vi han ropte av glede.

Det stemte at misjonærparet var kanadiske. Vi snakket med dem til frokost i dag.

Vi mellomlandet i Melinda. på vei til Nairobi. Vi måtte ut av flyet og inn på flyplassen før vi kunne reise videre. Der satt vi og ventet i en ventehall. Dagfinn sto borte ved inngangen mens jeg satt på en stol. Han observerte at jeg gikk bort og snakket til en liten gutt og moren hans. Han ble fortvilet over meg. Han var sikker på at jeg skulle bry meg med ett eller annet, som for eksempel tilsnakke han fordi han hadde kastet søppel eller lignende. Han ble lettet når jeg fortalte ham at jeg bare hadde observert at gutten måtte på do, og at moren ble fortvilet fordi det ikke var noe do der. Jeg fortalte henne bare at han kunne gå tilbake gjennom passkontrollen, at jeg også hadde gjort det.

Når vi landet på flyplassen i Nairobi sto David og ventet på oss og kjørte oss til Jacaranda hotell. Han hadde med seg den bagasjen Jet-travel hadde oppbevart for oss mens vi var ved kysten. Vi fikk de i resepsjonen til å bestille bord for oss på Resturanten Kornivale.
Vi satt litt i haven ved svømmebassenget. Datteren til Kenyas samferdselsminister skulle gifte seg i dag og de bodde på hotellet.
Vi fikk resepsjonen til å skaffe oss en drosje. Vi måtte innom en minibank og et apotek for å kjøpe malariatabletter.
Drosjesjåføren sa han først måtte bytte bil fordi det ikke var mere bensin igjen i den han kjørte. Som sagt, som gjort. (Jeg tror at den bilen han hadde, ikke var bra nok til å hente passasjerer i, på et såpass fint hotell, og at han kun hadde lånt den han hentet oss med). Vi dro til en minibank og etterpå til et apotek. Så måtte han fylle bensin! Han fylte for 200 shilling. (Bensinen kostet 70 shilling pr liter. (kr 5,60))

Så var vi på vei til restauranten. Når vi nærmet oss ble trafikken tettere. Vi kjørte i kø over et jorde, han skulle til å parkere der. Han sa vi måtte gå resten av veien. Da la jeg ned veto. Så kjørte han oss til inngangen på restauranten. Han fikk ikke driks. Han spurte om han skulle vente på oss fordi det var vanskelig å få drosje tilbake. Vi avslo!

Dette var visst Nairobis beste restaurant. Et band hadde friluftskonsert i nærheten. (Dette var grunnen til at det var så mange biler i området.) Noe som gjorde at lydnivået i restauranten var veldig høyt.

Vi ble møtt av en kjempegrill og MASSE mennesker når vi var innenfor døren. Vi ble plassert i en overfylt bar mens vi vente på bordet vårt. For meg minnet restauranten litt om en fabrikk. En fikk først servert et ”kjempfat” med salater og sauser. Så kom de rundt og serverte forskjellige sorter grillet kjøtt, vi spiste blant annet krokodille og giraff, noe jeg ikke vil anbefale. Vi kunne spise så mye vi ville. Når vi var mette skulle vi legge flagget på fatet ned.
En litt spesiell restaurant.

Søndag 5. desember
Hjemreise.
Vi spiste vår siste frokost i Kenya for denne gang.

På flyplassen veide de bagasjen vår og vi måtte betale ca 800 kr i overvekt. Flyturen til Amsterdam tok veldig lang tid. (Nedover hadde vi kjørt om natten, så da hadde vi iallefall duppet av litt innimellom.)

Når vi kom til Amsterdam hadde vi litt dårlig tid. Men jeg ville både røyke og kjøpe taksfri. Dette forårsaket at vi ikke bare var de siste om bord i flyet til Gardermoen, men at de var i ferd med å etterlyse oss over høytaleren.

Vår vinterferie 2004 hadde vært en sann opplevelse!