 |
Jeg hadde bestilt tur til Gambia i vinterferien 1994, fordi vinterferien dette året skulle vare i 14 dager, p.g.a Ol på Lillehammer. (Ikke gratis, sommerferien på begge kanter hadde blitt forkortet!)
På jobben på Bjerke hadde de med seg Dagbladet en dag jeg jobbet der med førsteside: Norske jenter drar til Gambia for å sjekke afrikanske menn! De fleipet meg med om at jeg var en av dem.
Dette var første gangen jeg var i Afrika, og ble helt betatt. Varmen, luktene og lydene slo imot deg når du gikk ut av flyet!
| |
Hotellet |
|
Vi bodde på Sunwing Hotell, ved byen Bakau som ligger litt syd for hovedstaden Banjul.
I Gambia tigger ”alle”, men på hotellområdet var vi fritatt for dette. Hotellkomplekset var bra og lå på stranden. Hvis vi skulle ut fra hotellet leide vi en ”vakt” som tok 10 kr timen for å ekskortere oss, d.v.s. han jaget bort tiggere. På hotellet var det underholdning hver kveld (av god kvalitet) og mange andre aktiviteter. En av dem var morgengymnastikk, noe Pips ville vi skulle være med på ofte.
I begynnelsen av ferien lekte Pips mye med en liten gutt på sin egen alder som het Petter. De badet mye i svømmebassenget og på stranden. |
 |
 |
 |
 |
Frokosten pleide vi og innta utendørs. (Ofte hadde vi hatt morgentrimming først) De serverte buffe, og jeg husker vi pleide å forsyne oss med bacon som lå å svømte i baconfett. (De Gambianske innbyggerne er muslimer og spiser ikke gris.)
Om ettermiddagen satt jeg ofte utenfor rommet vårt, nøt lydene fra trommene som kom fra stranden og leste. Boken jeg hadde med meg var ”Hulebjørnens klan” som er den første boken i en triologi (tre bind á ca 600 sider) som omhandler neadethalerne, denne anbefales å lese i Afrika, fordi her i Gambia lever de på en måte mye nærmere naturen inn vi gjør. Som eksempel: de renser sine tenner med en tann-stikk, akkurat som beskrevet i ”Hulebjørnens klan” og et annet eksempel er ”doktorer” i Gambia, og nealetalernes medisinmenn. (Se nedenfor) For meg ble denne boken fantastisk kunst. |
| |
Små-utflukter |
|
Afrikansk brytekamp
I nabobyen
Serekunda |
Brytekampen var mellom tre stammer. Reglene var for meg defuse. Mange par kampet, og når en vant, tok han en æresrunde med sin heia-gjeng blant tilskuerne som kastet mynter til ham.
Det var veldig varm, og noen gikk rundt og solgte plastikkposer med vann.
|
 |
| |
|
|
|
| |
| |
| |
|
 |
3-dagers båt-tur oppover Gambia-floden |
 |
Lugaren besto av to køyer og to ku-øyer.
Veggen buet, så dørken var kun 20 cm
bred. Det var ikke noe oppbevaringsplass,
så bagarsjen måtte ligge på sengen.
Kristian, mamman og jeg
Kristian og Pips inntar Lunch
|
De fraktet oss med buss til Banjul hvor vi skulle om bord i M/S Beatrice.
(Bygget i Sverige i 1947)
Vi kjørte forbi James Island.
Fort James, slavedepoet hvor Konta Kintes røtter ble deponert før de ble fraktet til Amerika
Passasjerene besto av ca 20 personer. En merkelig sammensetning av mennesker som kom til å bo så nærme hverandre i tre dager. Jeg fikk assosiasjoner til filmen ”Narrenes skip”.
En svensk familie på 5. To piker og en liten gutt. Typisk svenske. Foreldrene passet stadig på hva barna bestilte, og skulle stadig ha full kontroll. (Vi brukte ikke penger om bord, men gjorde opp for drikkevarer ved reisens slutt.)
Så var det Kristian som ble Philips venn, (og var et par år eldre enn ham) og moren hans.
De var fra Fredrikstad og veldig koselige.
Et lærer-ektepar med en blek datter. (Som stadig satt nede i båten og leste bok.)
De var fra innlandet i Norge.
Et hyggelig par fra syd-vest-England.
Et par fra Holland.
En enslig svensk eldre mann (Som hørte dårlig?) Han gikk ofte rundt å fotograferte de innfødte, noe vi hadde blitt advart mot, da Gambianere tror på voodoo.
(De tror at hvis noen har bilde av dem kan de skade dem)
To ”globetrottere” fra Tønsberg, som stadig snakket om andre turer de hadde vært på.
En nesresse, fra sydameriks(?)
Reiselederen Toni fra Sverige. |
Båtens soldekk
Vi tok avstikkere opp små-elvene med båt med påhengsmotor
Vi traff på både mennesker og fine fugler
|
En dukkert i Gambiafloden
Vi fikk middag på dekk etter mørkeds frembrudd |
Kapteinen stoppet båten av og til, så de som ønsket det kunne ta seg en dukkert. Det var sterk strøm i elven, men siden vi ikke ankret opp, fløt båten og baderne i samme fart. Hvilken vei strømmen gikk, var avhengig av flo og fjære. Dette ble utnyttet ved å kjøre når tidevannet gikk riktig vei.
Da mørkets frembrudd kom, ankret vi opp og ble servert kveldens middag.
Den ene kvelden ankret vi opp ved et natur-resservar med mange sjimpanser. Helt fantastisk! Det var på denne tiden av døgnet de var veldig aktive, og alle båtens passasjerer ble sittende å betrakte dem, som om vi skulle sitte på første rad og se på et spennende teaterforestilling. Stjernehimmelen var også fantastisk denne natten. Vi la oss veldig sent denne kvelden og sto opp kl 7 neste morgen for å gå på villsvinjakt. Dessverre fant vi ingen, men kom over et flodhest-kadaver.
På himmelen en av dagene kom en stor ”rød sky” av gresshopper. De var ca 6-8 cm store. Noen landet på båten.
Vi stoppet i en landsby som ikke var ødelagt av turister. Der var det ingen som tigget. Vi fikk streng beskjed om ikke å gi dem noe. De hadde derimot noe å selge oss, og det var ok og handle med dem. Jeg kjøpte en liten øks av smeden.
Her så jeg en mann som spiste ris sammen med barna midt på formiddagen. Jeg ble fortalt at han var mentalt tilbakestående, og derfor gjaldt samme regler for ham som barna. De kunne spise om dagen, selv om det var ramadan.
Vi var i Georgetown. Her var vi innom et slavedepot og så hvordan de hadde levd der. Kun et stort rom med gitter foran og et hull i gulvet i det ene hjørnet som hadde fungert som toalett.
Her var ungene veldig klengete. Jeg trodde jeg gikk og holdt Pips i hånden, og skulle snu meg for å si ham noe, når jeg oppdaget at det var et lite negerbarn jeg gikk og leide. Jeg reagerte alt for voldsomt og skrek opp.
|
|
I en landsby ble vi bedt inn i et privat hus. (Gamianerne er veldig gjestfri.) Konene viste oss rundt. Huset hadde blandt annet to soverom for de voksne i familien. Familien besto av fire koner og en mann. (Prest?) Det ene soverommet hadde 4 senger, en til hver av konene, og det andre hadde en seng. Dette var husbondens rom. Her sto ris-sekken. (Matforrådet) Han byttet på om hvilken kone han skulle sove sammen med. Den konen som sov hos ham om natten, hadde ansvare for risen neste dag.
I Gambia levde mennene et behagelig liv. Her var det konene som holdt maskineriet i gang.
I løpet av turen hadde vi sett både apekatter, flodhester, sjimpanser og krokodiller.
Vi kjørte buss tilbake til hotellet, 31 mil. Det var en varm fornøyelse.
Pips og Kristian hadde sørget for at vi fikk de første setene i bussen. De løp forand og holdt av plass, mens mødrene måtte bære bagasjen. Vi stoppet på veien og spiste og tok en dukkert i et svømmebasseng. Den dagen synes jeg spesiellt synd på sjoføren som ikke kunne drikke. Han må jo nesten ha vært helt uttørket innen mørket kom. |
|
Dagen etter var vi på stranden med Kristian og co. Vi inntok lunch på strand-restauranten til nabohotellet.
Pips og Kristian sa de hadde lyst til å kjøre vannskuter. Jeg sa et bestemt NEI. De var for unge. (Det var 16-årsgrense.) Strømmen var sterk i området, og det fantes hai der ute. Mens jeg litt senere lå og leste på stranden, så jeg en vannskuter på sjøen og tenkte med lettelse på at det ikke var Pips som befant seg det ute. Etter en stund kom to fornøyde gutter løpene mot meg. De hadde kjørt vannskuter. Gutta hadde hatt nok penger, så da var det tydeligvis ikke så nøye med regler.
På stranden ble mamman til Kristian og jeg tilsnakket av en Gambianer. Han snakket norsk. Han hadde vært utvekslings-student og gått på Sinsen gymnas. Han drev et firma som arrangerte ”safarituer”, og vi meldte oss på en dagsutflukt. |
 |
 
Sand-dyner Gutta koste seg på stranden. Vårt rom sees i bakgrunnen |
En utflukt til
Sightsing og lunch på en strand syd for Gambia |
Denne piken hadde blitt funnet på en bussholde-plass som baby |
Vi var innom en sos-barne-landsby, og så hvordan de levde der. Jeg tror standaren der var høyere enn en gjennomsnitts-gambianers.Vi besøkte også områdets almenskole. Den hadde 3000 elever om formiddagen, og 1500 om ettermiddagen. |
Klasserommet i Sos-landsbyen. De store barna gikk på skole i byen |
Områdets almen-skole |
Vi besøkte også byens almenskole som hadde 3000 elever om formiddagen, og 1500 om ettermiddagen. Byens borgemaester hadde tatt seg en lur i en hengekøye som hang på veggen. Han minnet mere på "syvende far i huset" enn byens borgemester. Jeg tok "liksom" bilde av Pips, så det ble ikke så tydelig |
Borgemesteren skimtes |
Vi kom til en fiskeforedlingsfabrikk. Her ble fisk røkt og renset. Kvinner i hopetall sto og renset. Istedenfor å bruke vann til å fjerne rester av blod i fisken, brukte de spytt!
Så kjørte vi til en strand og fikk servert lunsj. Dette var syd for Gambie, men hørte heller ikke med til Senegal. (Som omkranser Gambia)
Lunchen smakte fortreffelig og vi ble sittene og prate med han vi hadde kjøpt turen av. Han fortalte at han kunne "spå". Han leste hendene våre. Dagen i forveien hadde jeg og mamman til Kristian sittet å prate lenge etter lunch, og hun hadde fortalt meg mye om sitt liv. Når gambianern leste hånden hennes, ble vi mere og mere forbløffet. Jeg fikk gåsehud! Det var tilsvarende det jeg hadde blitt fortalt! Han fortalte også om en kroppslig plage hun hadde. Han anbefalte en "doktor" han kunne ta henne med til neste ettermiddag. De avtalte det.
På hjemveien var vi innom en batikk-fabrikkog et marked hvor jeg kjøpte et håndlagt smykkeskrin i sort skinn. |
 |
Mamman til Kristian går til doktor
Som avtalt dagen i forveien, møttes Kristians mamma og reiselederen vår fra igår på ettermiddagen. Jeg skulle ha ansvar for gutta så lenge. Etter 3-4 timer begynnte jeg å engste meg. Det hadde for lengst blitt mørkt. Kristian var også bekymret. Til slutt satt vi i foaen på hotellet og ventet. Jeg prøvde å ikke vise min bekymrin ovenfor gutta. Endelig kom hun. Det hadde vært langt å gå, og det hadde vært kø på venterommet. Hun hadde fått et belte med urter rundt maven, og et rundt armen. Hun sa hun ikke trodde på behandlingen, men jeg anbefalt henne å gjøre det. Det var slik de hadde behandlet sykdommer i "Hulebjørnens klan"
|
|
    |
Gambianerne hadde ikke noe av alt det vi trenger, som radioer biler tv og leiligheter. De bodde i leirhus med jordgulv, med felles vannposter, og felles duch og toalett. Høns spankulerte rundt, og jeg hadde inntrykk av at alle hadde nok ris. Jeg fikk ikke inntrykk av at de var fattige. Jeg syntes det virket som de hadde alt de behøvde. Det virket på meg som om de var lykkelige. De kveldene det ikke var måne, holdt de seg hjemme, - eller de kunne finne på å tenne på en palme som ga dem lys, hvis de skulle ha noe sosial utendørs om kvelden. (Dette var ikke lov.)
Vi kom over ett bryllup i Bakau. For en fest! Alle damene hadde veldig fargerike klær, og jeg hadde inntrykk av at ”hele byen” deltok.
|
På flyplassen i Norge, da vi skulle si takk for samværet med våre venner fra Fredrikstad sa Philip: Ja Kristian, nå sees vi aldri igjen. Han syntes det sikkert var trist og jeg synes det var fint måte han utrykke følelsene sine på.
Den dagen var det kalt i Norge, og vi opplevde en tempraturforrskjell på 70 grader. (Fra 40 grader pluss på flyplassen i Gambia, til 30 minusgrader i Oslo.) Vi fikk med oss avsluttnings-oppvisningen fra Ol på Lillehammer. (Jeg er ikke så veldig inntressert i sport, men Marit innsisterte at såpass burde Pips få med seg av "Den store begivenheten" så jeg lot Philip få lov å se på tv.)
Ting jeg ikke har nevnt som jeg ellers husker fra turen:
På flyet ned, satt en mann og fortalte at han skulle smugle våpen inn i landet, for å gå på villsvinsjakt. Han visste hvordan han kunne bestikke en toller.
Vi hadde med oss piller som skulle motvirke reisesyke. De var store, så Pips nektet å svelge dem. Da tok ikke jeg dem heller. Først ble Pips syk, så jeg. Men vi hadde med oss piller vi skulle ta hvis vi ble syke. De var effektive, og ikke så store. Begges sykdom var over på under et døgn. (Måtte holde meg nærne rommet den tiden den varte!) Resten av ferien var vi friske, og hadde tilpasset oss landets bakterieflora.
Den første kvelden så Pips, jeg og Petter en KJEMPEROTTE! ved hotellrommet.
Vi var på museeum i byen med en vakt. En hadde fått hånden sin ned i vesken min, uten at vakten hadde sett det, men jeg merket det.
En kveld tok jeg og Pips drosje til en resturant og spiste middag utenfor hotellet. Bilen ventet på oss mens vi spiste. Godt, billig og spennend! Vi hadde blitt anbefalt helpensjon på hotellet før vi dro, noe som egentlig var tull. Vi kunne jo ha spist på hotellet de dagene vi ville allikevel. TIL TOPPEN
|
| Siden er laget i mai 2008 |
Telefon: 22607227 Mobil 47022836
E-post: e-sylou@online.no |
Adresse Ullevålsveien 69
0454 Oslo |
|
