Jeg ville lære meg mere spansk, og reise for å forkorte vinteren.
En pike på spansk-kurset som Kirsten og jeg gikk på, hadde vært i Equqaor i Quito (Equadors hovedstad) på språkreise og hadde hatt det veldig fint, og opplevd mye. Hun hadde vært der når vulkanen Pichincha hadde hatt utbrudd. Det hadde vært aske i hele byen.
Jeg tenkte før jeg bestemte meg at reiser man til Ekvator om vinteren, er mann trygg på at man får sommer. Dette viste seg og ikke stemme. Quito, som ligger 2820 meter høyt, er det kaldt om vinteren. Spesiellet nettene var kjølig. Dagstempraturen kunne komme opp i tilsvarende norske kalde sommere. Jeg var glad jeg hadde med meg dyne.
Jeg bestillte en fire ukers tur, - skole i tre uker og en uke ferie.
Jeg hadde med meg fotoapparat, men det eneste bildet jeg tok var av hun jeg bodde hos, den siste dagen av turen
Pichincha 25/8-1999
Skyen var 6000 m høy.
Skolen
Skolen lå i gangavstand fra der jeg bodde. Masse trapper og nedover. Første dag på skolen fikk vi en test, slik at de skulle plassere oss i riktig klasse, jeg kom ikke i den "glupeste".
De tok oss også med på en tur i byen, slik at vi skulle bli kjennt med den. Vi brukte "trolleybus".En pike fra Holland besvimte på bussen.(På grunn av at Quito ligger så høyt, er luften veldig tynn.) Foruten hun fra Holland, var det en pike fra Amerika, en italiensk gutt, en pike fra England, en gutt fra Frankrike og guiden fra skolen. Vi så på kirker og kloster og kjente bygninger. Så spiste vi lunch i gamlebyen.
Skolen arrangerte flere utflukter. En gang til et reptilutstilling, og en utflukt hvor jeg var den eneste som var intresser i, det var et museumsbesøk. Jeg sa
at det ikke var så farlig om vi ikke dro, men guiden insisterte. Det ble en fin utflukt. Det var et museum om Equadors historie. Vi gikk i "mitt" tempo (litt raskt) og stoppet opp der jeg hadde lyst. Det jeg ikke skjønnte av hva han sa, fikk jeg repetert, til jeg oppfattet det. Skolen hadde også internett vi fikk låne et kvarter hver dag. Dette var egenlig litt lite, så jeg brukte etterhvert en internett-kafe i byen.
Lunchen kunne inntas på skolen, som hadde et lite betjent kjøkken, men de fleste elevene pleide å gå på et kjøpesenter i nærheten for å spise.
(Elevene var for det meste mye yngre enn meg, bortsett fra en pike fra England som bare var "litt" yngre.) Jeg var både på kjøpesenteret og i kantinen på skolen, - eller av og til gikk jeg på en uteresturant på "hjørnet"
Undervisningen var ok, men jeg tror nok at det at jeg måtte snakke spansk, var det som gjorde at jeg lærte mest. (Det gikk litt i engelsk med studentene på skolen.) Vi fikk oppgaver hvor vi skulle forklare begrep fremfor klassen. En gang hadde urter tema, da gikk vi samlet tropp til torget for å finne de forskjellige urtene man brukte til forskjellige sykdommer.
Jeg kjøpte meg et par rå poteter og fortærete dem. Lærinnen min lurte på om det var vanlig i Norge å spise rå poteter.
Internett
En biblotekkar på jobben hadde hjulpet meg med å opprette en hot-mail-konto. (Min første)
Så jeg skrev nesten daglig brev til ungene, Marit, Tulla og Berit. Kirsten hadde ikke pc, så hun snakket jeg med på telefon bare.
Jeg ringte også via Internett. Dette var billig, men lydkvaliteten var ikke så bra.
En dag jeg var på en internettkafe i byen, hadde jeg tilfeldigvis oppe førstesiden på "Aftenposten". Dette så han jeg satt ved siden av. Han ble kjempeglad da han oppdaget at jeg var norsk. Han hadde hjemlengsel og vi ble enige om å spise middag sammen. Det ble et hyggelig måltid, men vi snakket jo bare norsk da.
Vertinnen
Consepcion var på min alder, enke, og hadde en datter som for tiden studerte i Frankrike. Consepcion var jornalist. Hun tilhørte middelklassen. I Ecuador er det veldig stoe forskjell på levestadaren. De aller fleste tilhørte underklassen, og jeg tror ikke det var en indianer som hadde kommet seg lenger opp på rangstigen. Consepcion bodde i eget hus. I gaten hun bodde, hadde de bevæpnet vakt på plass i en overvåknings-"kiosk" 24 timer i døgnet. En industriarbeiders lønn var 18 $ i månden. Så i og med at alle husene i gaten spleiset på denne vakten, ble det ikke så mye på hver.
Huset til Consepcin lå ganske høyt, med utsikt over byen, som for det meste av tiden var dekket med lag av forurensning.
Drosjen jeg hadde fra flyplassen hadde litt problemer med å finne adressen hennes, og det var sent på kvelden når jeg kom frem. Jeg stupte rett i seng!
Dagen etter tok hun meg med for vise frem byen sin. Gjett hvor turen gikk! Vi var på tre eller fire kjøpesentere! Jeg som hater kjøpesentere!
Etterpå laget hun middag til oss hjemme.
Hun og jeg var ikke så veldig like!
Jeg hadde satt som ønske at jeg gjerne ville ha en vertsfamilie som hadde badekar. Det hadde hun, men å få badet var ingen spøk. Det måtte planlegges! Jeg skulle bare sette på varmtvannsbeholderen litt i forveien. (Hun viste meg hvor på kjøkkenet knotten var) Etter en lang ventetid, hadde vannet så vidt fått lunk på seg. Jeg løste problemet ved å gå hjemom i frikvarterene på skolen og sette på vannet. Når jeg kom hjem etter skoletid - i god tid før Consepcion - satt jeg over et par kjeler med vann og kokte dem opp. Da fikk jeg fyllt opp badekaret til et lavt nivå. Ikke høyt nok til å vaske håret i riktignok, men jeg ble ren. (Dette var en omfattende prosess, så midt ellers daglige bad, ble en skjeldenhet) Jeg gikk til frisøren å vasket håret!
Den lokale butikken hun brukte var i gaten ovenfor. Carlos var innehaveren.
P.g.a at han kjente Consepcion så godt fikk jeg lov til å kjøpe cola på glassflasker, han stolte på at tomflaskene ble levert tilbake. (Ellers i byen var det helt umulig å få glassflasker ut av butikkene)
Concepcion inviterte meg med på en bankett for jornalister. Her var de fleste menn, og ingen indianere.
(Indianere har ingen talerør i Equador!)
Først var det taler, utdeling av ordner og "kampsanger". Jeg tror jornalistene har et godt forhold til regjeringen (eller omvendt).
Etterpå gikk vi inn i en stor sal og drakk hvitvin.
Vi var mye ute å spiste. Hun hadde en ferdig ribbet kanin i kjøleskapet, som jeg ikke hadde lyst til å spise til middag, derfor inviterte jeg henne heller ut.
En kveld var vi på tangoresturant like i nærheten. Det var fantastisk. Det unge paret som danset var kjempeflinke. Her møtte hun to men, som i mine øyne var litt ekle. De hadde bil og ville kjøre oss hjem når kvelden var over. På en eller annen måte fikk de greie på at jeg kunne kjøre bil. (Uvanlig i Equador at voksne jenter kjører bil??) De insisterte på at jeg skulle kjøre, til tross for at jeg hadde drukket vin. Så jeg gjorde det. (Det var ikke lange veien)
Quito
Bussturene i Quito er et kapittel for seg selv. Buss-sjoføren kan gjerne ha kjærsten sin sittende ved siden av seg. Det er alltid en "hjelpemann" med. Han fungerer som inkaster og pengeinnkrever. Han står som regel i døren og skriker ut alle stedene bussen går til. Det finnes ikke bussholdeplasser. Hvis noen skal på bussen, sakker sjoføren på farten, så du kan hoppe på. (De stopper bare for barn og gamle) Bussen koster ingen ting for selgere av alle slag. (- tyggegummi, -tannbørster, lommelykter, -aviser og - cocain. Ellers koster den 20 cent. En buss jeg kjørte med, knuste et bilvindu i forbifarten, men det var ikke så høytidelig, så den kjørte bare videre. Buss-sjoførene er kjempeflinke til å sno seg frem i trafikken, kjører sik-sak mellom filene.
Bussene er konstruert etter størrelsen på indianerne, det vil si lite plass mellom setene og lavt under taket.
Jeg pleide å ta drosje, slik at jeg kom frem til der jeg skulle. Opptøyer
En dag jeg gikk i byen havnet jeg midt i et slagsmål. En stor sten kom farende like ved siden av meg.
Jeg fikk vite hva det var via nyhetene. Studentene og indianerne hadde gjort opptøyer. Jeg tror hovedsaken var de høye bussprisene. Min dagbok tirsdag kveld, 30. januar
Jeg tok buss for å finne internettbaren jeg hadde vært på i går, men selvfølgelig - det gikk flere busser i gaten nedenfor her. Jeg gikk av der jeg følte for det og fant veien. Jeg hadde fått en mail fra Bibbi og en fra Berit. Jeg svarte på begge,(- kort til Berit). Jeg hadde skrevet beskjed ti
Consepcion, Hun hadde rettet den, jeg hadde fått noen røde streker; jeg må huske på at det heter: fui a ver. Jeg var hjemme kl halv 8. (Jeg tok drosjen til Carlosfor å kjøpe røyk og cola, og spaserte hjem) Vi spiste middag og åpnet en vin. Consepcion følte seg ikke vel, så hun har gått å lagt seg. Jeg sitter å drikker vin, ser på tv, gjør lekser og koser meg. Kl. 10 er det nyheter, om streiken. De sier det er indianerne, men det er også opptøyer på universitetet. Det er iallefall ikke bare indianerne som streiker. (Jeg tror ikke det er så mange indianere som studerer) Jeg tror jeg må begynne å tenke på dietten. Jeg begynner å bli fet! Litt fra dagboken min tirsdag 6/2 I går etter skolen, dro jeg til den gamle bydelen for å finne noen som solgte skinnvarer, etter veibeskrivelse fra lerinnen på skole. Jeg fant det ikke. Jeg spiste på det samme stedet vi hadde vært på med skolen den første dagen. Jeg tok trollebussen tilbake og fant "den utenlandske bydelen". Jeg dro innom internettbaren. Jeg hadde fått mail fra Tulla og Kirsten, Tom og Ola, og svarte på disse.
Consepcion kom hjem 10 min etter meg. Hun hadde kjøpt en vinflaske til meg. Vi spiste spagetti med kylling, jeg var ikke særlig sulten. Etterpå tok vi et glass vin og så på serien på TV som vi følger med på.
Onsdag skal indianerne ha en manifestasjon.
I dag voknet jeg kvart over åtte, jeg fikk ikke tid til å re sengen min, (men ryddet av frokostbordet som jeg gjør hver dag.)
I dag var klassen på et museum med reptiler. Jeg holdt en boaslange på 3 kilo. Etter skolen gigg jeg til banken og tok ut 300$. Det er snakk om at bankene kanskje stenger p.g.a. urolighetene i landet. Det er portforbud etter kl 2 om natten, og alle steder stenger kl- 12. Noen på skolen sa at man skulle gå til ambasaden for å registrere seg, i tilfell uroligheter. På den katolske skolen hvor de har tatt imot 2000 indianere har myndighetene stengt vannet!!!
Jeg hadde avtalt å møte Consepcion på "Papanet" kl 14.45-17. Fra minibanken tok jeg en bus som først kjørte i riktig retning, men den svingte og det ble helt feil. Jeg hadde glemt kartet hjemme, men etter å ha gått ganske langt, fant jeg frem (Jeg savner bilen min!) Etter å ha drukket limonade på en bar, Gikk jeg over til Papanet og skrev e-post til Tulla, Einar, Bibi og Pips, mens jeg tok 2 jordbærmilkshake. Så kom Consepcion. Vi gikk i noen forskjellige skinnbutikker. Jeg kjøpte skinnkoffert. Vi spiste pizza på "Pizza-hut". Jeg hadde fått lyst på pizza fordi noen gutter på skolen hadde bestilt dette i storefri.
Utflukter
Lørdag tok Consepcion meg med for å vise meg Quito. Ette frokost fikk vi sitte på med naboen (som vi hadde møtt utenfor) til byen. Videre tok vi en "trolleybus" til den gamle bydelen. Og så tok vi drosje opp til "Virgen del Panecillo", som byens beskytter. Hun ble laget i Spania og ble fraktet opp hit 28/3-1975. Hun står på en høyde og kan sees fra hele byen.
Drosjen sto og ventet på oss og fraktet oss tilbake til den gamle bydelen etterpå.
Her kjøpte jeg et kjede, en indianer-kam og et speil.Vi spiste på plassen forand denne bygningen "Iglesia de San Francisco" (bildet til høyre). Så gikk vi - lenge. Vi satt på med en "lastebil",
omtrent som denne til "ciudad mitad del mundo" (byen midt i verden).
Her spiste vi lunsj på en typisk Ecuadorsk resturant. En engelsktalende tysker satt og underholt hele resturanten ved å kjefte på sin "spanske?" kone.
Vi var på museet som var der. Vi ble vist hvordan vannet forandret retning når når det ble slått ut i sluket på et kar, om det sto på den nordlige, eller sydlige halvkulen av verden
Consepcion laget middag til oss da vi kom hjem og jeg la meg tidlig og leste på sengen, etter litt tv-titting
Da jeg voknet søndag, hadde Consepcion allerede vært i kirken og laget frokost til meg.
Vi tok to forskjellig busser før vi kom til en liten landsby i nærheten som het Givayllabamba.
Her var vi i Zoologisk have. Her var det noen kjempeskillpadder, sorte bjørner, små leoparder og noen rare griser b.a.
Da vi skulle hjem var det vanskelig og få transport, så vi måtte sitte på lasteplanet for første gang. (Tidligere hadde vi alltid fått sitte i førersetet sammen med sjoføren)
Vi var innom en fin resturant,
som Consepcion foreslo, og spiste. (Hun elsket å gå på fine resturanter, noe hun ikke hadde råd til, hvis ikke jeg spanderte, - jeg hadde foretrukket vanlige resturanter, for å oppleve mere)
Vel tilbake i Quito var vi innom en internettkafe. (Hun mailet med sin datter)
Vi tok hver vår milk-shake.
Søndag 4. februar
dro Consepcion og jeg på utflukt til Mindo, en liten landsby med 2000 innbyggere. Bussen gikk kl 8 om morningen og tok to og enhal time. Det var bare ca 10 personer med på bussen, deriblant to eldre svenske menn og et eldre par fra amerika. Vi spurte når bussen gikk tilbake, og fikk høre at den var full, men vi kunne få lov til å sitte på motorkassen. Vi ble satt av i hovedgaten. Her var det mange barn som kastet ballonger med vann på hverandre. Det var en tradisjon å gjøre dette en spesiell dag i februar. Consepcion fant en guide som kunne kjøre oss dit vi skulle om en halv time. Vi gikk inn på en "resturant" så lenge. Cola til meg og stekt banan til Consepcion. Jeg gikk på do: "Servicio higenigo". Jeg tror ikke den var så hygenisk! Jeg gikk ut i solen å drakk colan fordi et skilt i "resturanten" sa: "Por favor, no fumar". Jeg smakte på Consepcion bananer og de smakte meg ikke! Vi gikk etterhert ut i hovedgaten igjen, ned til der guiden bodde. Han var veldig "søt". Det ene stedet vi skulle besøke var en orkide-farm
, men det viste seg at vi ikke behøvde bil. Vi gikk de 200 meterne. 2 $ per reson i entre. Vi fikk utlevert hver vå lupe. De fleste orkideer er veldig små og lever på døde trær. Drakulaorkideen hadde blader på oversiden, og blomstene voste på undersiden. Guidens sønn skulle kjøre oss inn i jungelen. (Consepcion prøvde å prute når han skulle ha 4 $, men jeg sa at det var helt ok) Han var veldig sympatisk, hadde 9 søsken og var proff fotballspiller. Han fortalte at alle barn i denne landsbyen gikk på skole. Vi kjørte over minst 4 små elver. Vi kom til en sommerfugl-farm. (Caligo Butterfly Farm Mindo)
Omviseren spurte om jeg snakket spansk. Han skulle snakke sakte, slik at jeg forsto.
De hadde sommerfugler i alle faser. Vi begynnte med den andre fasen: Larver. Så pupper som de oppbevarte i kasser med fin netting. 2 sommerfugler var fullt utviklet og en begynnte å utvikle seg. (Det tok ca 2 timer å utvikle seg fra puppe til sommerfugl) Han var lei seg fordi det ikke var sol. (Da hadde det vært mere aktiviteter i disse nettinkassene) Så gikk vi inn i en have med netting. Helt fantastisk, sommerfugler i alle størrelser og farger.
Han viste meg en som var helt blå marmor på utsiden. den viste innsiden når den satt stille.
Her hadde han alle blomstene og plantene som de forskjellige sommerfuglene trengte.
Når vi kom tilbake til bilen var guiden bekymret fordi en bil hadde parkert bak og en foran han. Jeg sa det var ikke noe problem, jeg var god på å lukeparkere og omvendt. Men problemet var at han ikke hadde startmotor, han måtte dyttes igang. Ok, ikke noe problem, Consepcion og jeg dyttet og bilen var igang igjen. Vi dro videre inn i jungelen og kom til et fasjonabelt hotel(?) hvor vi alle tre spiste en sanwitch. Utenfor vinduet hadde de en beholder med vann og sukker (tror jeg) hvor det kom mange colibrier og drakk. Fasinerende!
Når vi kom ut pøsregnet det!
Vi rakk akkurat bussen tilbake til Quito. Dette var et kapittel for seg selv. Alle plassene var utsolgt, men vi hadde jo blitt lovet plass på motorkassen. Det var ca 8 passasjerer uten sete når skulle legge i vei, men så kom det tre barn og 6 ungdommer til. (Ungdommen skulle bare opp til hovedveien for å ta en annen buss. 2 gutter og 4 piker i fnisealderen) Jeg ble sittende med et barn på hvert ben. En pike som sovnetganske fort, - hun bare voknet litt for å kaste opp, og broren som fort ble venn med sjoførens sønn. Disse småfniste og småsloss i de 2 og en-halv time som turen varte. Moren som holdt et sovende spebarn, satt på gulvet, ved siden av motorkassen som var veldig varm. Når vi var halveis til Quito var det en utenlandsk pike som ga henne setet sitt.
Når vi kom til Quito fikk jeg endelig en røyk og kunne stekke på benene mine. Consepcion lot en skopusser pusse skoene sine. Vi gikk på en "fransk" resturant. En engelstalende dame serverte oss. Jeg spiste kjøtt, so var tålelig godt. Vi kjøpte vin og vinopptrekker (som jeg hadde lovet henne).
Vi dro hjem i drosje
Esmeraldas
Jeg hadde spurt Consepcion om forslag til hvor jeg kunne dra på ferie den siste uken. Hun foreslo et "luksushotell" i Esmeraldas. Det viste seg at det lå helt utenfor allfarvei ved kysten.
Det var jo ikke det jeg ønsket meg, og ergret meg over at ikke hadde tenkte på at hun og jeg ikke har samme verdier, før jeg bestemte meg for valg av feriested.
Jeg hadde vært innom tanken på å dra til galapagos-øyene, som er en øy utenfor Equador med et unikt dyreliv.
Jeg fløy til Esmeraldas og landet på den minste flyplassen jeg hadde vært på. (Inntil da - senere har jeg opplevd mindre) Jeg tok drosje til hotellet; Rumipamba (Casa Blanca)
Da jeg kom dit, var det en som sa jeg måtte ned på stranden med en gang og overvære en begivenhet før det var forsent; En kjempe-skilpadde hadde gravet ned "tusen" egg der, og de var i ferd med å klekkes. Jeg rakk og få med meg synet av de siste etternølerne.
Fra min dagbok lørdag kl. 12:
Nå ligger jeg på stranden på Caca Blanca i Some. En halv times rask kjøretur i drosje fra flyplassen i Esmaranda. Her er det kjemevarmt. Solen har så vidt vist seg noen korte stunder de par siste timene, ellers har det vært overskyet, men skikkelig sommer.
Tilbake til torsdag: Concepcion og jeg var på en ordenlig dyr resturant (i Equadorsk målestokk)
Jeg er sikker på at hun ikke ville ha gått dit, hvis hun skulle betale selv. Vi tok drosje frem og tilbake, hun spurte sjoføren som kjørte oss til resturanten om han kunne hente meg i morgen kl. halv to for å ta meg til flyplassen. (Hun elsker å gjøre avtaler) På resturanten var det et"band" som spilte og en kvinnlig vokalist som gikk rundt i hele lokalet og sang. (Det måtte ha vært et yrke for Kirsten - eller meg)
Fra min dagbok onsdag ca kl. 12:
Jeg prøvde å ringe etter drosje, for å komme til sivilisasjonen, men solen kom frem, så jeg ombestemte meg, og utsatte utflukten. Jeg må alt for ofte på do, så det er litt dristg. Jeg har sluttet å lure på hvilken mat jeg tåler, så nå spiser og drikker jeg det jeg har lyst på. Jeg er ikke overbegeistret for maten her. Jeg har nesten vært gjennom hele menyen. I dag morges pøsregnet det. Jeg begynner å bli litt brun, - men er også litt solbrendt. Her er det krabber av alle slag, strandkrabber, elvekrabber og sikkert sjøkrabber. Elvekrabbene har en kjempeklo. Når de er store, er de helt knall blå oppå, rød stor klo og resten er hvit.
I går var det to barn som plaget en frosk. Jeg kjeftet på norsk, - jeg glemte å snakke spansk.
Her er
det en hel del småbarnsforeldre, ingen av dem er spesiellt unge, og ingen av dem virker forelsket, eller glad i ungene sine. Jeg sitter ved baren og tar en cola, utsikt over svømmebassenget og sjøen på den andre siden. Rommene her er bra og de blir sprøytet hver ettermiddag, så jeg blir ikke plaget av småkryp. Det har vært en bille(?) inne hos meg, den kverket jeg med skoen.
Hver morgen fjernes det krabber, biller og lignende fra svømmebassenget som har forvirret seg dit i løpet av natten.
E-posten jeg sendte til Pernille 14. februar
Hei Bibbi og Philip
Jeg har det fint. Her er det sommer - selv om det er vinter for de som bor her. (Det regner litt og er litt overskyet. Har Pips begynnt med kjøretimer, hvis ikke, kan du minne ham på det. Kan du også minne ham på at han skal finne frem (og eventuellt vaske) klærne til englandsturen, slik at det er klart til han skal dra, hvis han skal til fjellet i helgen.
Jeg har tatt drosje til nærmeste by for å vaske håret og sjekke mailen. Frisersalongen hadde ikke hårtørrer. Hils Johan, Heidi, Lykke, Marit Tulla og alle kjente.
Jeg er veldig glad i dere. Mamma
Byen jeg var i husker jeg ikke hva heter, men det var en liten lokal en. Jeg fant tilslutt en bokhandel hvor de hadde internett. Friserdamen jeg var hos, var ganske primitiv, foruten at hun ikke hadde hårtørrer, hadde hun ikke heller innlagt vann, vannet hentes i bøtter et annet sted fra. Gøy opplevelse!
Foruten denne utflukten til denne lille byen opplevde jeg ikke mye på denne uken.
Jeg snakket ikke med mange på hotellet. Følte at de som bodde der og jeg hadde noe felles.
Jeg hadde heldigvis med meg bøker fra Norge, som jeg fikk brukt for, av forfatteren Isabel Allende.
Bogota
Jeg måtte via Quito for å komme meg hjem. Jeg skulle overnatte en dag der før jeg tok fly tidlig neste morgen. Consepcion hadde tilbudt meg å bo hos henne, men nå foretrakk jeg å bo på hotel. Jeg spurte drosje-sjoføren om et billig bra hotel, - var lei av "fine" hoteller. Det viste seg at dette hotellet var meget billig,- og ekkelt. Jeg fant frem min egen dyne og kledde ikke av meg når jeg skulle legge meg. Sengetøyet var ikke akkurat innbydene. Jeg gikk ut å spiste før jeg la meg.
Flyturen hjem var også via Bogota (Columbias hovedstad) Der hadde jeg mange timer til rådighet.
Jeg puttet koffertene i oppbevaringen, som var betjent. Koffertene ble undersøkt, og han som tok dem imot, synes det var rart at den ene kuofferten, (som jeg forøverig hadde kjøpt i Quito) bare inneholdt en dyne.
Jeg tok drosje inn til byen. Først gikk jeg til frisøren og vasket håret. Jeg var på museum. (Alle museer var eid av banker, både her og i Equador), var på internettkafe, - den tregeste jeg hadde opplevd. Jeg vandret rundt i byen, var innom en lokal kafe, her var klientellet, bare menn, var litt beduggene.
Her ble jeg fridd til.
Etterpå fant jeg en koselig utekafe i en bakgård, hvor jeg spiste lunch.
Siden er påbegynnt i mai 2008 og laget ferdig i juni 2012
Telefon: 22607227 Mobil 47022836
E-post: e-sylou@online.no
