Kart over Polen
|
Biltur med Kirsten, Ola, Pips og meg.
Året før hadde Polen kvittet seg med kommuniststyret.
Vi hadde blitt advart både mot mangel på cola og bensin i Polen, og ikke minst at vi ville bli robbet.
Jeg møtte Kirsten, Ola og Pips på bensinstasjonen utenfor Tønsberg. (Jeg hadde fått haik fra Oslo med en venn av meg)
Philip hadde tatt tog til Tønsberg alene et par dager før. (Han hadde blitt møtt på stasjonen av Einar.)
Dette var hans første tog-tur alene, han var 9 år. Jeg hadde for sikkerhets skyld bedt konduktøren si ifra til ham når han skulle gå av, men det hadde han ikke gjort.
Vi hadde lånt pappan til Kirsten sin Audi.
Vi kjørte til Larvik, hvor vi spiste frokost mens vi ventet på fergen over til Hirtshals.
Kirsten hadde både reisesjekker og danske penger, men hadde gått opp for norske før vi kom om bord. Dette forårsaket at hun måtte bruke de danske på båten. Dette forårsaket igjen valutaproblemer i Danmark.
Jeg hadde med meg norske hundrelapper, noe jeg visste var bra.
Turen gjennom Danmark gikk så det suste, til tross for at vi var innom Legoland og dyreparken.
Vi nådde innefor grensen til Tyskland samme kveld.
I Kappelen i Tyskland fant vi et hotell med en koselig restaurant, men da vi skulle innta en sen middag var Ola helt utkjørt, så det avslappende måltidet vi skulle innta ble ikke som forventet.
I og med at vi ikke hadde med fotoapparat på denne turen, er det mye fra turen som er gått i glemmeboken.
Noe jeg husker er et veldig koselig hotell, hvor vi måtte gå opp en trapp utenfor huset for å komme opp på rommet.
Vi tok den nordligste bilveien til Polen. Her måtte man over en bro ved grensen for å komme inn i landet. Vi ble stoppet og fortalt at bare gående kunne komme inn her, vi måtte kjøre tilbake og inn i landet lenger syd. Jeg er helt sikker på at hadde vi tilbudt penger, hadde det ikke vært noe problem, men vi prøvde ikke.
Vi fant steder med fine sandstrender, men solen kom fra ”feil” retning når vi lå på stranden, fordi havet vendte mot nord.
En dag vi skulle spise middag fant vi en danserestaurant. (Restauranter vokste ikke på trær)
En lett ”bedugget” dame falt helt for Ola (med sitt sommerblekte, veldig lyse hår), og ville gjerne ha ham med seg på dansegulvet. Dette synes Ola ikke noe om. Han var sjenert og ble flau.
Vi så ikke mange gamle mennesker i Polen, og menneskene var veldig pene.
Hit hadde ikke selvbetjeningsbutikkene kommet ennu. I en butikk gikk ungene bort til isboksen og forsynte seg med hver sin is, som vi hadde lovet dem. Reaksjonen fra butikk-personalet lot ikke vente på seg. Det ble ramaskrik. Slikt gjorde man ikke! At det ikke var selvbetjening, skapte også problemer når vi skulle handle, i og med at vi bare snakket engelsk, og de bare polsk. Vi løste dette problemet ved å kjøpe en engelsk-polsk ordbok, slå opp ordet på det vi skulle ha, og peke på det. Vi laget jo litt kø i butikken hvis vi skulle ha flere ting.
Vi merket at de prøvde og ta overpris av oss på markeder og lignende, men utenom det, hadde vi bare én dårlig erfaring fra Polen. Vi skulle kjøre en ganske lang strekning, og etter et par timer stoppet vi på ett tettsted for å innta lunch. Vi skjønte ikke bæret av språket eller menyen, så vi bare pekte. Det vi fikk var noen snåle greier vi ikke fant ut hva var. Men vi ble mette. Når vi satte oss i bilen igjen, for å kjøre videre, starten også en annen bil. Denne forfulgte oss, og da vi var kommet litt lengre ut på landet, signaliserte den at vi skulle stoppe. Vi rullet opp vinduene og låste dørene og satte opp farten. De gjorde alt de kunne for å få oss til å stoppe. Kjørte forbi oss og bremset opp. Vi kappkjørte med dem, lenge. De ga ikke opp før neste landsby, og endelig kunne vi puste lettet ut.
I Gdansk bodde vi på et 5-stjerners hotell, og bodde geistelig. Vi bestilte vin på rommet og koste oss. Med vår valuta var det ikke dyrt.
Vi handlet mye; gamle trau på markedet, klær, vesker og smykker. Vi kjøpte hver vår rav-ring på markedet. Vi følte oss smarte, fordi der var det 2/3 av prisen i butikken.
Det viste seg senere at ringene var av plast.
Pips skulle absolutt kjøpe en stor spiker på et bruktmarked. Sikkert 7-8 tommer. Jeg syntes den ikke var noe og ha, men der ble vi ikke enige så jeg kjøpte den til ham. Selgeren var sikker fornøyd med ”dagens SALG”.
Etter all trasking på markeder og i butikker var Kirsten og jeg slitne, men fant ut at vi måtte jo gjøre noe for ungenes skyld også. Vi bestemte oss for å besøke zoo.
Utenfor inngangen til dyreparken sto en hestedrosje som tilbød seg og kjøre oss gjennom parken. Dette var luksus! – spesielt fordi vi i utgangspunktet var utslitt av all traskingen i byen.
Fra Gdansk skulle vi ta båt til Karlskrona.
Vi hentet bilen i hotellets bilovervåkningspark. (noe som fantes på alle hotell, en firogtyvetimers menneske-overvåket parkeringsplass.) Så var det å stable bagasjen. Vi hadde overvurdert bilens volumkapasitet da vi handlet!
Vi jobbet og omplasserte! Ola og Pips skulle absolutt ha med seg sine oppblåste gassballonger også. Da vi endelig var installert i bilen var det ikke mye luftrom igjen i den.
Da vi kom til tollen på fergeleiet, spurte tollerne om vi kunne komme ut så de fikk se hva vi hadde med oss. Vi ble helt fortvilet og visste at hvis de mente dette, ville vi ikke ha kommet om bord på DEN fergen. Jeg tror de hadde medlidenhet med oss og slapp oss om bord.
Vel ombord kunne ikke ungene vente for å få badet i svømmebassenget! Men det måtte de, fordi det ikke ble fylt før vi var ute i åpen sjø. (på grunn av kvaliteten på vannet inne i Gdanskbukten) Det var skummelt å se på dem fordi bølgene på sjøen var store, og de ble de i svømme-bassenget også.
Båtturen var ellers grei, og vel i Sverige måtte vi bare kjøre på, fordi ferien var straks over. Vi kjørte hele dagen, og sent på kvelden kom vi til Karlstad. Da hadde ungene sovnet i baksetet. Vi fant et hotell og satt bilen utenfor hotellresepsjonen, mens vi bar ungene opp. Vi hadde funnet frem en flaske rødvin vi skulle dele på rommet før vi la oss. Denne og noen andre småting sto i forsetet. Bilnøkkelen lot jeg stå i tenningen mens jeg var inni resepsjonen for å få forklart hvor jeg skulle parkere. Da så jeg en mann som var på vei til å sette seg inn i bilen. Jeg skrek så han ble redd og løp av gårde. Tenk - gjennom hele Polen nesten uten kjeltringer - og så kom vi til Sverige og så skjedde dette!
Neste dag handlet jeg skoleklær til Pips.
Tomatsuppen i Polen var veldig god.
Masse tomater, krydderurter og pisket krem på toppen var en variant
 |
