Vi landet i Havana norsk tid, - kl.24.00, Cubatid kl. 19.00.
Å komme gjennom passkontroll, og å få kofferter tok 2 og en halv time.
Vi tok drosje til den oppgitte adresse. Calle Infanta no 24. Det var en grå, gammel gård.Vi ble satt av drosjen i en stupmørk gate, og det eneste som stemte var adressen. Vi spurte en beboer etter Señora Martha, og fikk oppgitt etasjen. Jeg gikk opp, mens Dagfinn sto nede med bagasjen.                                                  Det viste seg å være lurt fordi rommet vi skulle få, lå tvers over gaten, hos Doña Ana. Her blir vi tatt imot på en hyggelig måte.

Vel installert på rommet vårt gikk vi for å innta – for oss en veldig sen middag. Vi ble vist til en resturant rundt hjørnet, husverten fulgte oss opp til restauranten, så vi ikke skulle gå på feil sted. Vi spiste røkte svinekotletter. Etterpå gikk vi hjem. Vi stoppet litt på baren på hjørnet, hvor det var fiesta.

Lørdag 19. november.

På rommet, kl.9.59.
Vi skal spise frokost kl. 10. Vi har allerede vært en morgentur. En cubaner som vi traff, viste oss en gate som en kunstner hadde dekorert. Vi har kjøpt sigarer og drukket rum.
Grunnen var at da vi våknet viste klokken 10 -men da var den jo 05 Cuba tid.
Dagfinn dusjet og var klar til å ta fatt på en ny dag. Vi oppdaget feiltagelsen etterhvert, det var fremdeles bekkmørkt ute, og det var fortsatt fest på baren nede på hjørnet. Min klokkealarm sto på, på ringing kl. 10 – norsk tid.

Kl. halv 4.
Nå har vi gått og gått og gått. Etter frokost gikk vi litt opp i byen og tok en drosje til Miramar, en bydel i Havana. Der handlet vi hårstrikk, og satte oss ned og drakk litt appelsin-juice. Vi tok drosje til hovedteateret. Der var det fiesta. Så tenkte vi at vi skulle spasere til gamlebyen. På veien ville vi finne oss et sted for sette oss ned og ta en is. Vi gikk og gikk. Ble først tilsnakket av en dame, så en politimann. Begge ba oss passe bedre på kameraene og veskene våre.
Strøket ble etterhvert nifsere. Men til slutt kom vi hit hvor vi nå sitter. En litt åpnere plass, hvor det er en uteresturant. Vi fikk bordet til en tannlege som sa han tjente 10 dollar i måneden, og har en kone som har dratt til Norge.

Også han tilbød oss å kjøpe sigarer. Vi har bestilt pizza og øl. Dagfinn er på sin 2. øl. Noe pizza fikk vi aldri.

Det viste seg at vi nesten hadde gått i ring, og motsatt vei, - fra gamlebyen. Det fant vi ut når vi ga opp og tok en drosje til Plaza de San Francisco. Vi gikk litt opp i gamlebyen og fant en resturant som ikke hadde is. Jeg drakk rum.

Når vi kom tilbake til rommet vårt var jeg helt slått ut, og holdt på å sovne flere ganger mens Dagfinn tok en dusj. Vi spiste på den samme resturanten som dagen i forveien. Trygt og godt, men jeg frøs litt p.g.a. aircondition. Vi var ganske tidlig hjemme og sovnet prompte.
Ana hadde vist oss at vi hadde aiercondition på rommet og rommet ble behagelig å sove i. I løpet av natten måtte jeg på do og stiftet bekjentskap med en kakkelakk. Dette er sikkert grunnen til at gulvene blir vasket hele tiden. Vi bestilte frokost til kl. 9 dagen etter.

Søndag 20. november
Etter frokost gikk vi langs strandpromenaden. De var maratonløp der. Vi så bare de deltagerne som utgjorde sinkerne.
Så spaserte vi opp Prado-gaten. Her var det en skole – tror jeg – som hadde danseoppvisninger. Videre gikk vi ned til gamlebyen. (Denne gangen hadde jeg fått oversikt over retninger)

Vi ga oss ikke helt når det gjaldt bussterminalen fordi damen på reisebyrået hadde sagt at kontoret vi fikk billetter på slulle ligge i 2. etg. Vi gikk dit nok en gang og spurte etter ”Cubatour”, men hadde ikke hellet med oss nå heller.
Det hadde begynnt å sprutregne, så vi tok en piratdrosje som kjørte oss til resturanten vi nå sitter på. Han tok 10 dollar (Vanlig koster ca 4) Resturanten er privat og består av en veranda i 2.etg. med 4 bord og utsikt mot sjøen langs strandpromenaden.

Tilbake til reisebyrået.
Hun hadde ikke ordnet en enste ting for oss. Dette fortalte hun ikke med en gang, men prøvde å få oss til å velge andre hotel og steder å reise enn de vi hadde plukket ut. Min tolmodighet var slutt, når jeg ettter minst en time på dette kalde rommet -(Air-condichen som var skrudd på et altfor lavt tempraturnivå) oppfattet at ikke noe var i box. Hun var også veldig lei seg og var nesten på gråten, og sa at vi var søte mennesker. Feilen lå sikkert ikke hos henne, jeg tror hun handlet etter myndighetenes ønske. Vi forlot omsider reisebyrået og ville organisere turen vår selv.

Etter middag gikk vi på uterestaurant i regnet og traff en ung fyr vi spanderte en cubalibre på. Han fortalte mye om hva han synes om cuba. Han var ikke en av de 50 prosentene politi. Han snakket litt engelsk og lavt. En "overvåker" sto like ved, for å prøve å få med seg så mye av samtalen som han greide.
Vi hadde tenkt til å ta båten til Isla de la Juventud i morgen, men forandret planer fordi det skulle komme en liten orkan, så vi bestemte oss for fjellene først.

Tirsdag
sto vi tidlig opp og tok en drosje til Miramar for å leie bil. Drosjesjoføren var veldig trett. Han hadde jobbet i 12 timer i et strekk. Vi hadde problemer med å finne det bilutleiefirmaet vi hadde bestemt oss for å bruke, det viste seg at det ikke eksisterte lenger. Vi fant et annet på et 5 stjernes hotell. Så dro vi tilbake til ”hostallet” og hentet bagasjen.

Vi la på vei. Vi tok hovedveien til Pinar del Rio. Etter en liten feilkjøring, stoppet vi ved en "kafeterian".
Når vi ankom Pinar del Rio ble vi overfalt av en syklist som skulle vise oss et overnattingssted – eller en resturant. Vi skulle spise lunch, så vi lot ham ledsage oss til et spisested som lå på en terrasse i 2. etg. Jeg synes stedet var veldig koselig og maten ganske god, men det viste seg at vi var blitt lurt. Når vi hadde spurt etter menyen, hadde de ingen. D.v.s. at vi ikke hadde sjekket prisene. Måltidet smakte ikke så værst og kom på 35 dollar. (det vanlige hadde vært ca 15)

Vi kjørte videre oppover til Viñal-dalen.
Det første hotellet vi kom til var fullt. Vi kjørte videre. Inni byen tok vi til høyre fant vi hotellet Eremitt. Her hadde de et ledig rom med utsikt mot dalen. Rommet hadde veranda, og var helt ok. Kun dusj på badet og separate senger. Det kostet 65 $ inkludert frokost. Vi spiste middag på hotellet. Den var grusom. Dagfinn bestilte  det dyreste på menyen, som viste seg å være opphugget høne, - inkludert ben. Underst lå høneskinnet, så det sterkt krydrete og benete kjøttet, og oppå dette igjen ost. Æææææææsjjjjjjjjjjjj!

Men endelig hadde vi eget rom med bad, veranda og egen nøkkel!!

I Viñaldalen blir den beste tobakken dyrket.
Mye takket være det fuktige klimaet.

På vei tilbake stoppet vi i landsbyen for å gå i banken og for å kjøpe noe mat vi kunne ha til middag. Vi fant ikke noe fristende, men nøt en iskrem på fortauet i hovedgaten. Middagen ble noen smørbrød, oliven og peanøtter som vi kjøpte i svømmebasseng-baren og nøt på verandaen.

Torsdag – reisedag
Vi dro fra hotell Eremitt i dag tidlig. Sjekket ut fra hotellet etter frokost. Idag var det ikke stekt skinke til frokost, men noe som var stekt i griljermel. Cubansk hotellmat er ikke noe godt!
Når vi skulle lempe bagasjen inn i bilen, dukket det opp en vindusvasker fra intet. Han ville vaske bilvinduene, som hadde blitt tilgriset i løpet av natten, sikkert av ham.
Vi kjørte en stor omvei ned til Pilar del Rio, fordi vi ville få med oss det kjente ”Dos hermanos"-fjellet. Vi stoppet, kun for å ta bilde av det. Vi stoppet ikke i  Pilar del Rio heller, var lei av de som maste for å finne restaranter til oss.

Revlusjons-propaganda var det mye av

Vi bestemte oss for å ta kystveien til Batano, ikke motorveien. Denne var mye kortere, og dårligere. Dagfinn kjørte og jeg var kartleser. Et sted var det en meget tvilsom stenbro med stort hull. Jeg gikk ut av bilen og dirigerte hvor han skulle kjøre.

Batano

Vi ankom Batano klokken halv tre. Byen det går båt over til Isla de Juvedtud fra. I denne byen fantes kun et hotel, men det var nå stengt og forfallent. Det fremsto som et spøkelses-hotel, og hadde tydelig i sin tid vært megett fornemt. Planen vår ble å kjøpe billetter her og så dra tilbake til Habana og overnatte der og levere bilen i morgen tidlig. Men syklisten på bildet, overtalte oss til å overnatte her. Han skulle hjelpe oss, både med båtbilletter, et sted og sove og drosje fra Habana og tilbake til Batano.

Klokken 21.20
Dagfinn er forkjølet. Vi ligger på sengen i et privat hjem. Vinduer på tre sider, uten glass. Bare sjalusier. Jeg tror kanskje det er foreldrenes soveværelse. Vi kunne velge mellom dette som vender mot bakgården, og et som vender ut mot gaten. Jeg valgte dette fordi det er nærmest trappen, i tilfelle noen av oss skal på do. Det er tre soverom etterhverandre d.v.s. vi må gå gjennom rommet til en annen sovende person, hvis vi skal på do.
Jeg har skjenket en rom og cola til hver av oss, fordi jeg trengte en tom colaboks til askebeger. Tror Dagfinn kommer til å sovne fra sin. Rommet koster 20$. Etter forhandlinger nede på bryggen spiste vi smørbrød på en kafeteria, mens vi ventet på drosjen som skulle kjøre sammen med oss til Habana og frakte oss tilbake til Batabo. Når vi returnerte hit, spiste vi middag her. Fisk, ris og agurk.

Fredag
Gårsdagen og i dag har ikke vært bra. Nå er livet bra å leve igjen!
Her på Isla de Juventud er det kjempefint.
Vi bor i et privat hjem. Rommet er bra, og byen er bra. Vi venter på å bli servert hummer, og er vi heldige får vi hvitvin til maten. (det fikk vi ikke. –vi fikk øl)

I dag tidlig etter at do-besøket var unnagjort, og Dagfinn hadde fortært en kaffe, gikk vi ned til havnen.
Mens Dagfinn drakk kaffen sto jeg utenfor ”huset vårt” og betraktet byen som våknet. En gris som satt i kurv bakpå en sykkel, eller noen skolebarn, eller en baby.
Vi gikk ned til havnen etter at vi hadde fortalt det til ”mannen i huset”. Vår guid kom syklene etter oss.
Han ville nå ha våre pass pluss 40$ og gå inn på havne-området for å kjøpe biletter til oss. Vi sa nei og insisterte på å få bli med. Nå var det nok. Vi spurte politimannen om vi fikk være med inn og det var iorden. Vi måtte vente utenfor buret hvor ”amigoen” solgte billetter. ”Guiden” kom ut igjen og begynnte å forhandle om flere penger. Da trampet vi med foten og han ga seg.
Billettene kostet 11$ pr stk. Vi betalte 40 for 2.
Etter å ha gått 20-30 meter ropte en dame på oss. ”Guiden” hadde glemt at vi skulle stemple billettene og fått seteplasser.
Da vi hadde fått ordnet dette, begynnte vi å gå innover mot byen igjen. Så løp ”guiden” tilbake (sikkert for å få litt av fortjenesten,) - som unskyldning kom han ut med en adresse på øya vi kunne bo. Vi fikk kortet til en privat losji på øya. De skulle møte oss på kaia.
Vi gikk for å spiste ”frokost” på snakkbaren fra igår. (Etter en omvei i byen fant vi den) Dagfinn tok to smørbrød og jeg ett. Jeg kjøpte røyk. Dagfinn syntes smørbrøene smakte fortreffelig. De var varme.
Vi gikk tilbake til huset og hentet koffertene. Når vi skulle betale ville de ha 55$. (Først kom bestemoren og sa det kostet 60$.) Rommet kostet 20$ d.v.s 35 $ for maten. Så mye har vi aldrid betalt for mat før. Måltidet besto av 4 fisk, ris og litt agurk”suppe”. Vi var sure, - betalte og gikk.
Egentlig skulle vi ha ventet til halv 12 på ”Guiden”, men vi begynnte å gå med koffertene. – min hadde mistet håndtaket (på hotellet  Eremitt), så det var en tung bør. Heldigvis kom en ”tulling” med sykkel (Vi hadde truffet ham på havnen dagen i forveien) Han trillet min koffert på sykkelen sin. Det hjalp. Han fikk 1 $ i driks.
Så satte vi oss på kaia og ventet, – og ventet. Det kom 2-3 busslass med mennesker fra Habana.
Ca halv 12 gikk vi inn i ventehallen. Først sto vi i kø, men etter en tid, ropte hun som hadde stemplet billttene tidligere på dagen, på oss og sa vi kunne gå rett gjennom sikkerhetskontrollen. Der stusset de over at jeg hadde pinsett i håndbagasjen, men etter litt diskusjon fikk vi passere. Vi ventet og ventet...  til halv 2. (Jeg hadde heldigvis noen sodokier)
Vi ankomm Noeva Geronal halv fem. Nå hadde vi vært på farten siden torsdag morgen. Vi var trette og sure, - og jeg røyksugen!
Hadde ikke røykt på båten eller i ventehallen.
Verden så ikke lys ut.
Er du Elisabeth var det noen som ropte. Casa partikulare! Vi hadde egentlig bestemt oss for ikke å ta det som ”Guiden” hadde anbefalt oss, men hun så ok ut. En annen var der også. Han skulle ha12 $ for rommet, og sa han hadde bil og kunne kjøre oss. Vi lovet ikke noe, - vi ville se rommet først.
Det var ok!

Lørdag
Første dagen på Cuba med strand! Til tross for navnet, Paradisio, var den ikke noe super. Men den var ikke så langt fra byen. Det var kun oss og en mann til her. Været var heller ikke strålende. Vi hadde tatt en hyggelig piratdrosje hit. Vi tok en lokal drink (Rom) i baren, før vi fikk to liggestoler på stranden.
Der fikk vi kokosnøtter. Det smakte godt!
Vi ble der ikke så lenge. Piratdrosjen kom å hentet oss og vi fikk han til å kjøre oss til fengselet hvor Fidel hadde sittet fra 13. februar 1954 til 15. mai 1955.

    
Da vi kom tilbake til byen, spiste vi lunch på en kinesisk resturant.
På ettermiddagen tok vi en tur opp i byen og prøvde og finne en frisør til meg. I hovedgaten var det en, men de hadde ikke vann, så de kunne ikke farge håret mitt. Vi ga opp prosjektet for idag.
Nueva Gerone har 52000 innbyggere og på hele øya er det 87000.
Vi tok vi sykkeldrosje hjem, fordi vi var litt trette. Etter endt tur forhandlet vi om betaling. 3 fingre, og jeg spurte om det var lokale pesos. Han så på meg. (i blikket lurte han på om han kunne forlange så mye i dollares) Han sa nei, dollares. Jeg spurte om det var fordi Dagfinn var så ”gordo”. Han holdt på å le seg ihjel og prøvde å skjule det, men greide det ikke. Han fikk skikkelig lattekrampe når han fikk penger, det fikk jeg også. Ikke Dagfinn. Kvelden hans var ødelagt, men han er ikke i så verst humør nå.
Vi er alene hjemme.
Dagfinn er på toalettet og  vi har ryddet opp på bordet på terrassen. De har låst huset og trappen opp til taket. Festningen er sikret.

Søndag
Været var overrskyet så vi var ikke sikre på om vi ville på stranden. Vi gikk på bymuseet. Da vi kom ut derfra, tittet solen frem, så vi bestemte oss til å dra på stranden alikevel. Piratsjoføren fra i går dukket opp, så han tok oss dit.
Stranden lå ganske øde, og var som navnet sier, ganske grå: Arena Negra. (sort sand) Dagfinn hadde drømt om ferie i karibien, med hvit strand og palmesus, dette var ikke akkurat slik.
Strandresturant virket som den var nedlagt, men vi fikk både drikke og mat der.
Han som drev resturanten var ned på stranden flere ganger og spurte om vi ikke snart skulle spise. Da det begynnte å regne, gikk vi opp og inntok lunch. Det tok litt tid å få maten som var svinekjøtt. Ikke noe særlig å skryte av.
Drosjesjoføren kom å hentet oss. Nå hadde han med seg en pike i bilen.
Når vi kom tilbake til byen hadde vi lyst på is, så vi ble vist en lokal is-resturant som ikke var beregnet for turister. Vi betalte med lokal mynt, etter råd fra drosjesjoføren. Godt og nesten gratis.

Mandag på terrassen kl. 17.55
Vi har akkurat fått servert en øl. I dag har planer blitt forandret hele tiden. Den opprinnelige var å stå tidlig opp, gå innom reisebyrå å kjøpe flybilletter til flyet fredag og derfra til bilutleiefirmaet å leie bil og så hjemmeom får å hente badebagen, fotoapparat og så sydover! Enkelt og greit!
Vi våknet litt sent, spiste frokost og pakket bag og fotoutstyr. Så spaserte vi opp til reisebyrået. Det åpnet ikke før 13.30. Ok, vi gikk videre til bilutleiefirmaet. Det har ikke bil før klokken 2. Ok.
Vi fikk slå ihjel litt tid, vi tok en røyk i parken, fant en internettkafe, (kun
for turister) og gikk bortover hovedgaten. (Vi kjenner den ganske godt nå), i retning av reisebyrå. Vi kjøpte brød med kjøtt. (for lokale penger!). Godt!! Og en fanta i kiosken. Så satt vi oss i parken. Vi hadde 1 time til rådighet, så vi gikk til supermarkedet vi hadde sett i går. Det skulle åpne klokken ett så vi ventet litt utenfor. Det var ikke noe særlig varer der. Ikke vin som vi hadde planlagt å kjøpe. Når vi kom til reisebyrået hadde det køet seg litt utenfor. Det åpenet kvart på to. Vi hadde kjempet oss til en tredje plass i køen. Fredag kunne vi få et fly som gikk klokken 7 om morgenen, de andre var fulle. Vi kjøpte billetter til et fly torsdag ved 5-tiden. Det vil si at det blir hotell (luksus- forhåpningsfullt) i Havana. (Med eget bad og nøkkel til rommet!)
Jeg fryktet at vi ikke fikk biletter fordi vi ikke fikk betale med plastikk. Det fikk vi ikke, men vi fikk skrapt sammen nok kontanter. Det var ikke så dyrt. 32$ pr. person. Vi hadde bestemt oss for sykkeldrosje til bilutleiefirmaet. Det gjorde vi, etter å ha stått litt i kø forand minibanken. Nå spurte jeg ikke sykkelsjåføren om hvordan penger han skulla ha, men tok opp lokale. Men da forlangte han selfølgelig mye allikevel. Ok.
Leiebilen var ikke der. Han som hadde leid den, hadde ringt og ville ha den en dag til. Vi ble lovet den dagen etter.
Ok. Ikke noe å gjøre med. Vi tok en røyk i parken. Han som gjerne vil bytte sko med Dagfinn, kom bort til oss. Han pratet og pratet, og var kjempehyggelig. Han prøvde først en gang, så en gang til, og skaffe oss drosje som vi kunne leie på timebasis. Når vi hadde ventet i 20 minutter uten at drosjen kom, ga vi opp. Vi gikk hovedgaten hjemover. Dagfinn var daff og ute av form, det kom av uttørkelse. Vi fant et vannhull, en bar som hørte til en respektabel resturant. 2 øl, vann, oliven og søte grapefrukt med sukker på.. Så gikk vi innom supermarkede. 1 muserende, 1 vin og 4 pk. Røyk, rosiner og chees-nudels. Vi gikk hjemmover. Her sitter vi nå. Har fortalt vertskapet at vi ikke fikk bil. Bossen sa han skulle fikse en. Han ringte først vårt bilutleiefirma. Så et annet. Ok! Bilen er her om 10 minutter. Øvet meg på å si ”Tu eres un angel”
Nå har vi ventet en time, og foreløpig er ikke bilen her. (lurer på hva vi gjør i morgen?) fortsettelse følger.....

Tirsdag morgen, kl. 7.30.
Vi sitter å drikker te – kaffe på terrassen. Vi satt vekkerklokken på 7. Etter mange forandringer av planer igår, var vi til slutt innstillt på å ta buss til kysten. Dagfinn sa at han hadde oppfattet at bussen gikk herifra klokken halv 8. Det var en buss som rommet 25 personer  men som vanligvis er fyllt med 8. Den korresponderer med båten ut til dykkesenteret og kun tillatt for turister. Bossen fortalte oss at bussen hadde gått. Vi ble enige om at han kunne ringe bilutleiefirmaet og sjekke om bilen, så hvis ikke det gikk, kunne han ringe etter en drosje til oss. Men nå har han dratt avgårde med bilen sin. Han fortalte at de ikke ville leie ut biler til turister som skulle sydover, p.g.a. dårlige veier. Han har vondt i hodet. Han hadde mye å gjøre igår fordi han hadde hentet 5 utledning på båten og plassert dem i forskjellige casas partikulares.
Kl. 8.10
Nå har jeg ringt bilutleiefirmaet og hun ba oss ringe tilbake klokken ti.
Vi tok drosje til hotellet i syd, og brød oss ikke om å ta båt ut til dykkersenteret. Nå skulle det slappes av på en fin strand!!
Vi spiste frokost på hotellet og ble på stranden helt til drosjen hentet oss klokken seks.

Onsdag

Om kvelden bestillte Aleexis et rom til oss på Hotel Atlantico (på Santa Maria-stranden). På la Playa del este, som ligger øst for Habana.

Torsdag, - reisedag igjen.

Flyet vårt skulle gå kl. 19.30, og vi skulle være på flyplassen et par timer i forveien. Vi hadde avtalt med vår nå faste drosjesjåfør at han først skulle kjøre oss til playa paradiso kl. 10. Men det var overskyet så Alexis avbestilte ham og ba han hente oss kl. 5 isteden, for å kjøre oss til flyplassen. Jeg tok med meg hårfargen og gikk opp i byen sammen med Dagfinn. Han kjøpte to belter til å binde rundt kofferten sin. Jeg tok sykkeldrosje til frisøren, som lå ved siden av kjøpesenteret uten varer. Han viste meg hvor frisøren lå. Hadde ikke funnet det på egenhånd. Den var i 2. etg, uten et eneste skilt utenfor. Her hadde ikke mange turister satt sin fot. Såføren skulle ha 2 $, han kunne ikke veksle så jeg spurte hvor mange pesos han skulle ha. Han forlangte 20, og fikk 50. Han ble veldig glad.
Når jeg kom dit sa hun jeg måtte vente til kl. 10 (trodde jeg) men klokken var over 10. Hun hadde sagt at jeg skulle vente 10-5 minutter.
Etter å ha fått håret mitt farvet spurte jeg friserdamen hvor mye hun skulle ha. Hun hvisket at jeg kunne bestemme selv. Hun skulle til slutt ha 20 pesos, fikk 50, og var veldig fornøyd.
I mellomtiden hadde Dagfinn tatt en tur i byen og handlet lighter.

Vi ankom hotellet Club Atlántico ca kl. halv 9, etter en times drosjetur fra den lokale delen av Jose-Martin flyplassen. Det var en lengere drosjetur enn jeg hadde trodd. Hotellet har alt inkludert. Til og med drinker, men det hjelper jo ikke så mye når de ikke har det vi har lyst på, vin og vann og røyk. Vi fikk tak i røyk og vin allikevel. Vi gikk ned til pizzan en blokk ned i gaten og fikk tak i det der. Jeg tok meg et skikkelig skumbad – det første på hele turen. (bortsett fra det med 5 cm med vann på det første hostallet i Habana)
Proppen manglet så jeg brukte et håndkle. Vi bar ut innestoler på verandaen, fordi varandamøbler manglet.

Fredag 2. desember 2005. kl.12.20. På stranden ved Atlantico hotell.
Playa de Santa Maria, Habana este.

Vår siste halve dag av ferien. Stranden er fin men, solen står feil vei. Det blåser, men det er så varmt at det ikke er ubehagelig. Det er store bølger og havet er veldig blått. Dagfinn ventet med med å dusje til i dag tidlig, men det var kun kaldt vann!

Kl 15.45. Jeg har badet! Herlig!
Vi har pakket og spist lunch. Vi tok en kaffe – te i bassengbaren etterpå. Der traff vi to normenn. De hadde kjørt Cuba rundt med bil. De fortalte oss også at de hadde fått to bøter á 50 $. Det hadde vært helt ugrunnet. Nok en måte regimet lurte til seg penger fra turister. De hadde også blitt tatt fra en walki-talki de hadde tenkt å ta med seg inn i landet.

Dagen er ikke slutt, flyet skulle gå klokken ni. Da vi kom til flyplassen var flyet forsinket. Ny tid: 03.20
Vi tok imot tilbudet om å bli en natt til. Vi ble innlosjert på Melina Hotel i Habana. 5 sjerner.

Vi fikk en ekstra dag i Habana som vi blant annet til et besøk på revlusjons-museet.

Vi spiste middag på en italiensk resturant på hotellet. I Norge var det blitt 4. desember. Altså min bursdag. Jeg drakk en del vin slik at jeg sovet raskt når jeg tok over meg dynen som jeg hadde tatt med meg inn i flyet. Jeg sov den største delen av flyturen til Paris.

Ferien for i år var over. Det hadde blitt litt for lite "strand", og litt for mye "opplevelser". Jeg synes det er greit at man deler opp ferien i begge deler, men alt for mye tid hadde godt med til det tunge byrokratiet. Man setter ennu mere pris på vårt eget frie land, etter å ha opplevd et så diktatorisk land. Leve demokratiet!

Tanker om Cuba

Transport:
Få eier egne  biler. De fleste som finnes er gamle ”dollarglis” fra 50-tallet.
Nummerskiltenes farge har betydning. (Blå er offentlige biler, gule er private)
Private biler må ta med kvinner, barn og gamle om dagen, fritatt om kvelden.
Offentlig biler må ta med alle.
Privatpersoner har ikke lov til å ta med turister.
Vanligste måte for folk på landet å komme seg frem på, er å ”haike”. I veikryss står de og venter på å få sitte på med noen. Ofte er køen organisert av uniformerte med gule uniformer.
Turisters leiebiler kan bli stoppet og ilagt bot, selv om ingen lov er brutt. 60$. Hvis politiet sier man har gjort noe galt, må man bare undertegne på billeiekontrakten og betale av depositumet når bilen leveres.
Man må regne veldig god tid på å skaffe billetter til båt eller fly.
Ventetid på ombordstigning på båt og fly var vel 3 timer.

Overvåkning, propaganda:
Politier finnes overalt i Habana. Av byens 2 millioner innbyggere, er 1 million politi ble det hevdet fra flere hold. Hvis man inkluderer de som ikke bar uniform, tror jeg det ikke er så langt fra sannheten. Alle har plikt til å bære legitimasjon.
Internett er kun tillatt for turister, forbudt for innbyggere. Alle tv-kanaler er lokale, reklamen består kun av propaganda.
Deres penger er vert 1/24 av andres penger, slik at det er umulig for dem å oppleve andre kulturer.
Selv om det sies at de lærer engelsk på skolen, snakket innbyggerne lite, eller ingen engelsk.
Hvis barn ikke kommer på skole, kommer politiet på hjemmebesøk for å undersøke hvorfor.
Langs landeveien består reklameskilt av propaganda for styre i landet, og en ”opphøyelse” av de gamle revolosjonære.

Skolevesen, helsevesen:
Skoler, leger og tannleger er gratis. Lærere, leger og tannleger tjener fra 10 til 15 $ i måneden.
(Mange leger og lærere tar heller jobber som for eks. drosjesjåfør hvor de kan få 1 $ i tips av turister i ny og ne).
Man begynner på skolen ca 5 år gamle, med ikke så lange skoledager. Etter hvert blir skoledagende lange. 12 års obligatorisk skolegang.
Det finnes mange skoler og universitet. Hvis et barn ikke kommer på skolen kommer myndigheten hjem til familien for å undersøke grunnen. Hvis barnet er sykt og må være hjemme, kommer de med hjemmelekser til dem.
Alle skoler har en marmorfigur i skolegården av Jose Martin, som er en av de 5 store revlosjonærene fra 1956 til 1959.
Det finnes mange hospitaler.
Skjønnhetsoperasjoner blir utført gratis hvis ”man kjenner de rette personene”

Det var vanskelig og knekke landets ”koder”
Jeg fant ikke ut av hvorfor vi ikke var velkommen i en liten bank i Viñale. Vakten i døren prøvde og få oss til å gå til nabobanken. Når det kom en politi på inspeksjon mens vi var i banken, ble han jaget av bankvakten, tydeligvis fordi vi var der. Alle måtte stå i kø overalt. Det var også kø i banken, men når det kom inn en man som trakk litt på foten, gikk han rett forbi køen. (Jeg tror ikke det var ikke fordi han var handikappet)

Landets mest betydelig inntektskilde er turister. Det meste av det som utgjorde forskjellen på lokal mynt og turistenes greier regimet å få inndrevet. All veksling blir det betalt ca 12 % for. De godkjente private overnattingsstedene (casas particulares) må registrere alle sine gjesteovernattinger og måltid de serverer. Gjestene kvitterer for hva de har betalt. I denne oppgaven føres ikke opp tips man betaler, så får de tips er veldig taknemmelige. (Det er nok kun de "gode" borgerne (De som holdt seg til partiet) som fikk løyve til utleie.

Når cubanere som har privatbil fyller bensin, blir literantallet notert. Dette er for å kontrollere at de ikke kjører så mye at det kan være mistanke om pirat-taxi.

Om morgenen var det alltid lange køer i matbutikkene. Det var rift om ferskvarer.

Som turister var vi veldig populære – ble aldri stoppet eller kontrolert, men politiet stoppet oss for å få oss til å sikre fotoutstyr bedere.

Samme hvor vi satte oss ned, i en park eller på en gatekafe, så kom det cubanere for å prate. Cubanerne er hyggelige.