Mine meninger om barnehavepolitikk

 

All offentlig støtte til barnehaver og kontantstøtte til barnefamilier bør fjernes.
Disse midlene bør fordeles til foreldre med små barn, via barnetrygden.

Kontantstøtten er en veldig dyr ordning som det koster masse å administrere. Å holde et barn under 2 1/2 år i barnehave koster mye. (I alle fall over 120 000 pr. år)

Slik ordningen er idag, blir våre skattepenger veldig skjevfordelt, når det gjelder bidrag til småbarnsforeldre. De som ikke får plass i barnehave, eller de som velger å være hjemme, nyter ikke godt av alle de pengene som blir brukt til små barn.

Hvis en må betale full pris for barnehave, vil sikkert endel småbarnsforeldre velge å være hjemme med barn. Det vil si, jeg tror dermed det vil bli full barehavedekning.

Man snakker lite om hva som er best for et barn. Hver gang man pendler inn på temaet tar diskusjonen en vending med argumentene: Alle andre leverer barn i barnehave, hvordan skal man få råd til å være hjemme, eller lignende – og avsluttet.

Jeg etterlyser en debatt om hvordan små barn har det i en barnehavehverdagssituasjon hele dagen, kontra og være hjemme med en forelder. Eller en plass i en halvdagsbarnehave. Ingen tør fordi man er redd for å berøre foreldres ”dårlige samvittighet”.

Barn er og skal være foreldres ansvar.

Alt som går til kontantstøtte og barnehaver i dag bør fordeles til småbarnsfamilier – til alle barn, via barnetrygden, mest mens barna er små og så mindre og mindre inntil skolealder slik at foreldre selv kan velge å være hjemme – eller betale for barnehave. Forslage til å bedre småbarnsfamiliers økonomiske situasjon:

Bruk pengene fra kontantstøtten og all offentlige subsidier til barnehaver til å øke barnetrygden for alle. Dette vil ikke øke byrokratiet fordi barnetrygden eksisterer allerede.

Barnetrygden bør etter min mening ikke være behovsprøvet, men man kan oppfordre folk som ikke synes man trenger pengene, til å gi avkall på dem.

De reelle kostnader ved barnehaver er størst i småbarnsalderen.
Barnehavene bør sette satsene i forhold til de reelle kostnader. De minste barna koster mest, og dermed bør barnehavesatsene være størst for dem.
Dette igjen bør føre til at barnetrygden bør være størst fra 1- 2 års-alderen, slik at foreldre som velger å være sammen med sine barn, få en reell sjanse til dette- eller velge å betale det det koster å ha barnet i barnehave.
Fra 3-årsalderen og frem til skolepliktig alder kan man hvert år redusere barnetrygden slik at den blir mindre og mindre for hvert år, inntil man oppnår det beløp som tilsvarer den generelle barnetrygd i dag.